Fedme, slanking og matvaner

Jeg har aldri trodd særlig mye på at årsaken til dagens fedme-epidemi først og fremst skyldes hva vi spiser, eller at mat er så lett tilgjengelig. Dette er eventuelt bare forsterkende faktorer. Hvordan vi spiser er det som teller mest, altså er det primære. Diskusjoner blant fagfolk om f.eks. brød generelt er fetende eller ikke, er helt bak mål. Jeg dessuten ikke at verken hamburgere eller sukkerholdig brus har skylda. Selv om slik brus ble totalforbudt tror jeg ikke det ville blitt noe revolusjonerende vekttap blant folk flest.


Jeg forsøker heller følgende, og vil implementere hvert punkt nedenfor gradvis og sikkert:

1. Jeg spiser når jeg er sulten
2. Jeg spiser den maten jeg liker best, ikke den jeg har lest jeg burde ha spist
3. Jeg forsøker være bevisst på måten jeg spiser, tygge godt og nyte hver munnfull
4. Jeg stanser å spise når jeg tror jeg er mett

Begrunnelse:

1. Det er viktig ikke å gå sulten. Sult fører til at kroppen går i krisemodus. Når man så spiser vil kroppen prioritere å produsere fett for lagring til neste krise. Mange kan spise mye uten å bli tjukke. Det skulle indikere at mengden mat heller ikke er avgjørende.

2. Ikke å unne seg den maten man har liker best fører til at man stadig lengter etter den, helt til man sprekker. Det betyr kanskje også at man ikke gidder spise seg mett, jfr. punkt 1. Skal man legge om sine matvaner, og det vil mange, så må det være på en måte som kan vare. Dessuten skal man jo leve og ha det godt i livet, ikke bare tenke fy om mat.

3. Ved å være bevisst på måten jeg spiser på så kan jeg sakte, men sikkert implementere gode matvaner forøvrig. Det finnes mange gode råd om sunn og usunn mat som ikke er tull, men rådene må implementeres riktig gjennom egen vilje og motivasjon. Dessuten gjelder det å spise rolig og ta små pauser. Det kan bety å legge fra seg kniv og gaffel, eller brødskiva, mellom hver munnfull. Det kan bety å tygge maten skikkelig. Å lese an avis til maten, eller se TV, er bare fint, for da blir man ikke ensidig opptatt av å dytte i seg maten. Ved å spise sakte får magen og kroppen tid til å signalisere at jeg er mett, før jeg er overmett. Trøstspising eller annen ustrukturert spising når jeg egentlig ikke er helt sulten er det eneste absolutte «fy», men så er det lenge siden jeg har hatt hang til det.

4. Selv om det er mat igjen på tallerkenen eller i gryta, om jeg føler meg mett, eller så og si mett, så stopper jeg. Det er bedre å kaste, eller sende til kompostering, noe mat enn å overspise.

Dessuten er det klart at det finnes et mathierarki, der visse typer mat er mer usunne enn andre. Her er det klart at det man først bør se på om man like gjerne kan unnvære er sukker og sukkerholdig drikke og matvarer. Her er jeg selv langt på vei. Jeg spiser nesten aldri søtt eller sukker lenger, rett og slett fordi jeg ikke har lyst på det. Jeg spiser nok videre for mye karbohydrater i form av poteter, ris og pasta. Jeg kan forsøke redusere på det, men ikke kutte det ut, siden jeg liker det. Videre kan jeg fortsette å holde forbruket av animalsk fett på moderat nivå. Fett anser jeg ikke som spesielt usunt, men skiller mellom fiskefett og nøtter på den ene siden og annet fett, og mye slikt fett blir jeg lett kvalm av. Tanken er å kutte ut én og én såkalt usunn matsort eller ingrediens, hvis, og bare hvis, jeg tror jeg blir like mett og fornøyd uten.

Når det gjelder drikke så liker jeg det kullsyreholdige. Skulle jeg unngå det ville jeg bli bare gretten og lengte etter en dag å få «sprekke» og tylle det i meg. Det finnes sukkerfrie alternativer, og det finnes usøte alternativer av typen Farris. At kunstig søtstoff er farlig eller «like ille» som sukker er bare «FUD» fra sukkerprodusentene. Mine erfaringer med søtstoffer av alle slag er at de helt uten annen virkning på kroppen en vann.

Jeg har så ikke nevnt hva jeg spiser, eller burde spise. Det er nemlig alt annet, så sant jeg synes det smaker, altså. Det rare er at med mer bevissthet rundt spisevaner, både kvalitet, smak og vektlegging av riktig tilberedte grønnsaker og fisk så øker apetitten på nettopp de sunneste sorten matvarer. Helt av seg selv.

Jeg anbefaler alle å kutte ut enhver konstruert diett. Det er dietten man til syvende og sist blir både fet og usunn av, rett og slett fordi kroppen ikke en mekanisk innretning, men en adaptiv hormonregulert og organisme styrt av ens egen bevissthet, med lyst og ubehag. Denne kroppen, og din egen psyke, skal du leve med resten av livet. Forsøker du tyne deg selv i matveien, eller på andre måter for den saks skyld, så gjør du seg til et (mat)monster på sikt.

Skulle noen tro jeg med mine regler over har nådd «nirvana» så er det helt feil. Dette er en plan jeg har bestemt meg for å gradvis legge til grunn for min egen bevissthet omkring dette. Det er ikke noe jeg lurer på om jeg klarer. Jeg gleder meg til å observere min egen fremgang, og det finnes ingen grunn til at jeg skulle mislykkes. Bryter jeg en regel er det bare å skjerpe seg til neste gang. Dette er «den gode sirkel».

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted

2 kommentarer om “Fedme, slanking og matvaner”

  1. Hei!jeg syntes mange av punktene dine er gode!men det at man skal spise når man er sulten er vel ikke alltid like lurt for alle? det er jo noen som ikke klarer å styre matlysten sin og lider derfor av fedme.Dersom en alltid har lyst på mat eller noe annet godt, vil jo ikke personen ha et bra kosthold og vil kansje bli overvektig. Dersom en person er overvektig og sliter med fedme, bør jo ikke personen spise hva som helst og når som helst. I så fall er det jo mulig at personen ikke klarer å kontrolere matinntaket, der jo ikke alle som kjenner etter når de er mett!
    Det er godt mulig dette høres veldig feil ut,men jeg syntes i så fall at dette virker sannsynlig og logisk!

  2. Takk for kommentar!

    Jo, det er viktig å spise når man er sulten. Jeg mener da sulten, ikke bare «ha lyst på noe å tygge i meg». Jeg mener da videre spise et ordentlig måltid, ikke bare en godbit. Så får man finne ut om man virkelig er sulten og klar for et måltid eller ikke.

    Poenget med å holde fast ved dette er å venne kroppen vekk fra en innbilt krisetilstand der mat er i knapphet til en tilstand av overflod, også psykoligisk sett. Jeg tror altså at en hovedårsak til overvekt er et misforhold mellom faktisk og psykisk opplevd tilgang på mat.

    Ved å sulte seg «lærer» man kroppen og psyken til til å være i beredskap, alltid dytte i seg mest mulig. Ved å godta kroppens signal «sulten» uten å legge restriksjoner på seg blir man mer harmonisk og mindre gira på mat, i det lange løp.

Det er stengt for kommentarer.