I gjennomsnitt lever beboere i de vestre bydelene i Oslo tolv år lengre enn de som bor i indre øst.
Jan Bøhler, Ap, politiker i Oslo:
Én hovedgrunn er at mange i vest er flittige nytere av friluftsliv og mosjon, og har god tilgang til Marka, fjorden og grønne lunger. Dette bør ikke vi på østkanten misunne dem, snarere lære av når vi vil øke trivsel og levealder i vår del av byen.
Fabian Stang, Høyre, ordfører i Oslo:
– Folk på østkanten bør la seg inspirere til å leve sunnere av folk på vestkanten.
Stang mener folk selv må ta ansvar for dette.
– Det er en politisk oppgave å gi folk en sjanse, og ta vare på dem som ikke evner å bruke den sjansen. Men vi kan ikke ta vare på alle uten at de bidrar selv. Når folk lever lenger på Vinderen enn de gjør på Sagene, må ikke det føre til misunnelse. Tvert imot må folk på Sagene la seg inspirere av hvilke faktorer som er vellykkede på Vinderen, som å trene og gå tur i marka
sier Stang til Aftenposten.
Han avviser i stor grad at ulikhetene skyldes økonomiske forskjeller.
– Det er vel et poeng når folk ikke har nok penger til mat. Men er vi der i Oslo i dag? Penger er ikke løsningen på alt. Vi må ha gode velferdstilbud, men den enkelte må ta ansvar for seg selv og egen livsstil. Det ansvaret kan aldri det offentlige ta.
Og dermed er det bevist at Bøhler er en real kar fra østkanten og som på ekte vis bryr seg om østkantfolket, mens Stang, som selv bor på vestkanten, er en arrogant klovn. Bøhler har rett til å si noe om østkantfolk, siden han bor der, mens Stang er en fremmed. Ingen av «dem» skal fortelle «oss» hvordan vi skal leve eller antyde at man har noe som helst å lære av «kulturen» på vestkanten. Bøhler er selv en av dem som reagerer og vil ta saken opp i bystyret.
At mennesker har et hovedansvar for sitt eget liv er noe den politiske venstreside helst ikke vil høre, ikke fordi de ikke vet det er både sant, sunt og riktig, men fordi det trår på ømme tær hos deres ideologer. Man vet at den stadige og ensidige fokuseringen på det offentliges ansvar og på offentlige tiltak er uheldig, men det legitimerer deres demagogi. Ved å stadig forsøke flytte grensene for politikk nærmere folks liv skapes nye gode grunner for støttende og hjelpende tiltak i offentlig regi. Og det er den delen av politikken venstresiden alltid har livnært seg på.
Men det er utilstrekkelig, og det vet også en politiker som Bøhler. Så når han på påpeke noe om at folk selv kan gjøre noe, lære noe, ved å vise til eksempler, så fungerer det som en forklaring som skal dempe forventningene til hvor store forbedringer det er mulig for offentlige økonomiske tiltak å få til. Da må det komme fra venstresiden selv, slik at det straks kan ses bort fra om det skulle dukke opp en mulighet til å la det offentlige ta et større ansvar. Kommer det fra en Stang så blir det en pinlig påpekning.
Resten er bare tullete «oss» mot «dem»-tenkning.
Stang har altså rett og innholdet i «pakken» er greit. Han er kun feil avsender, for noen, som skal ha seg visse sannheter frabedt om det er feil avsender.
Kommentarer
2 kommentarer til “Feil avsender”
Jeg ser heller ingen forskjell på det Bøhler og Stang sier. Begge har forsåvidt rett. Men det er selvsagt mer. Det er grunner til at folk på henholdsvis Sagene og Vinderen gjør ulike valg. Valgene våre oppstår ikke i oss selv, sånn helt uavhengig av ytre faktorer. Vi blir den vi er bl.a. fordi vi opplever det vi opplever. Ting henger sammen.
Dette er en vanskelig debatt. Hvis man er så freidig å minne om at f.eks. kriminalitet (og en hel rekke andre ting) har sosiale årsaker, blir man ofte møtt med at «det går ikke an å bare skylde på samfunnet», «man har ansvaret for sine egne handlinger», osv.
Men «årsak» er ikke det samme som «skyld». Man kan forvente og forlange at folk tar ansvar for seg selv og sitt eget liv, uten at man dermed bør slutte å vurdere grunner til at ting er som de er, og kanskje
til og med gjøre noe med disse grunnene.
Og hva betyr det egentlig at man «har ansvaret selv»? Jeg vet det ikke, og jeg blir alltid skeptisk når jeg støter på skråsikkerhet, både til den ene og andre kanten.
Det er neppe noe enten eller her, som ved arv kontra miljø. Skal man bruke et begrep fra matematikk kunne man kalle adferden en vektor med mange komponenter i flere dimensjoner. En av disse dimensjonene er frie.
Jeg kunne viklet meg inn en utredning om hvordan enkelte observerbare preferanser innen grupper, men det fører for langt.
Men vi kan fastslå at uten ansvar er ingen, og ingen har en ren fri vilje. Vi er «produkter», men så langt fra bare.