Gjensyn med «Ondt blod i vesten»

Det er ikke ofte man får lyst til å klappe for en film etter å ha sett den hjemme i stua, fra DVD, men «C’era una volta il West» er en slik film. Vi så den første gang tidlig på 70-tallet, men syntes da den var langdryg og kjedelig. Dessuten var vi bortskjemt på den tiden. Alle filmer vi den gang så av dette «format» var gode, har det virket som. Dette var tiden da vi nettopp hadde sett mesterverkene «2001: En romodysse», «A clockwork orange», «Picnic med døden» og «Gudfaren» og snart skulle se «Stikket», «Gjøkeredet» og «The conversation», blant andre. Dessuten så vi på den tiden en del litt eldre filmer, som f.eks «Goldfinger» og Hitchcocks «Vindu mot bakgården», «Vertigo» og «Psycho».


Nå har vi hatt gjensyn med «Ondt blod» og er imponert ut i fingerspissene, om man kan si noe slikt. Fy flate, for et mesterverk det er. Visuelt praktfull, perfekt klippet, nydelig musikk og lyd, kulisser, kostymer, dialog og skuespilleri av ypperste klasse. Det viktigste er likevel, og egentlig selvfølgelig, helheten, eller komposisjonen. Handlingen er noe banal, kan man vel si, men i grunn er handlingen i gode filmer av det slaget, altså en enkel, lettfattelig historie:

En kvinne reiser fra New Orleans til «ville vesten», der jernbanen foreløpig ender, for å la seg forene med den enkemann og præriens nybygger hun nylig giftet seg med, bare for å oppdage at trebarnsfamilien er massakrert av «torpedoene» til en jernbanekakse. Samtidig dukker en mystisk, fremmed, munnspillende mann opp som har noe gammelt uoppgjort med morderen. Sammen med en lokal «ærlig» banditt tar de kampen opp mot de onde. Når likevekten er gjenopprettet, de fleste involverte er døde, så rir den fremmede helten nærmest inn i solnedgangen.

Dialogen er sparsom, men hardtslående. Vi ser mest harde ansikter som betrakter situasjonen eller andre harde ansikter. Ytre handling er sparsomt beskrevet. Det er ingen jakt, ingen nevekamper, bare møter mellom mennesker skildret oppsiktsvekkende rått og nært.

Med Claudia Cardinale, Henry Fonda, Jason Robards og Charles Bronson. Regi Sergio Leone. Skulle jeg anbefale bare ti klassiske filmer så var denne garantert blant dem. Etter at du har sett «Once upon a time in the west» skal du gjerne se Tarantinos «Kill Bill»-filmer igjen og oppleve at de har referanser du ikke oppfattet første gangen.

Se også [Topp filmer](http:?page_id=253 «Min faste side med topp filmer gjennom tidene»).

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted