Lørdag: Sterkt vemod og fortivielse. Mor er plassert på sykehjem. Forvirrede følelser, dårlig samvittighet og sorg, noe lettelse også.
Søndag: Uforklarlig sterk uro og forvirring, en skremmende forutanelse om at katastrofer var på gang.
Mandag: Et stort oppdrag innenfor jobben min ble plutselig kansellert. Mer enn halve levebrødet i dass. Krise.
Tirsdag: Brudd, brått og sørgelig. En god relasjon til en svært spennende og flott kvinne gikk fullstendig av skaftet og ble straks død som salte sild.
Onsdag: Sjokk og fortvilelse ved å få vite at en en kvinne jeg kjenner godt var blitt voldtatt. Gråt i strie strømmer. Skjør til bristepunktet.
Torsdag: Dårlig samvittighet tar helt overhånd, helt uti det patetiske.
Fredag: En nær slektning med problemer jeg delvis må løse med stor ulyst. Er deprimert med søvnproblemer. Forsøker skrike.
Lørdag: Enda mer depressiv. Trenger noen å snakke med. Må i stedet delta på en bursdagsfest. Tåka rår og det er grått. Ting går så i svart, det tilnærmet totale mørke. Jeg er en dritt, mislykket tosk, gjort alt fint til noe ekkelt, har en dårlig fremtid, vil helst knuse ting og føler for skjelle ut sakesløse personer og begå øvrig ondskap.
Lørdag kveld: Hater alle nettbaserte relasjoner og ikke-muntlig kommunikasjon mellom mennesker. Dette nettet har vært en del av mitt liv i snart 20 år, men nå er jeg grundig lei. Til helsike med IRC, News, Blink, Nettby, Facebook, MSN chat og tilmed blogger. I Nord-Norge kan man stikke innom folk for en kopp kaffe når man tilfeldigvis passerer og gå igjen når man har drukket opp. Så vet man at det er mennesker man har truffet, sårbare mennesker man må ha et ansikt overfor. Det er likevel mye som kan skje over en kaffe. Det man bare tør si over nettet er ikke verdt noe, en bløff sitter løst, å tenke på effekten av det man sier blir hovedsaken. Mennesker skal kunne tas på.
Søndag: En ny dag som skal gi nye muligheter. Den ser ennå svart ut, og snart blir den grå.
Aldri har dessuten denne bloggen vært mer meningsløs for meg. Jeg har ikke en dritt å si til verden, og enda skriver jeg dette. La meg i fred og jeg skal la dere i fred. Jeg har nok med å overleve og sørge for at jeg ikke sprer svik, hat og mistro.
Det er jeg som er elendig, ikke verden.
Kommentarer
5 kommentarer til “Helvetes uke”
Fæl uke, kan vel bare gå en vei nå da? Forhåpemtligvis?
Det der med å hate nettbaserte relasjoner kjenner jeg meg ellers veldig igjen i. Det er vanskelig å forklare, men noen ganger føles det så vanvittig tomt? Man blir kvalm av alle feelgood-kommentarfeltene, alt er så hyggelig men allikevel så overfladisk, man får lyst til å røske ut modemet og kaste det i restavfallet. (Og så har man selvfølgelig de kommentarfeltene som er det motsatte av feelgood, men de gidder jeg ikke en gang nevne)
…og samtidig så er det mennesker ute på dette merkelige nettet som man har blitt oppriktig glad i. Enda man aldri har møtt dem i «real life»? Folk man ville stilt opp for på spørsmål, eller ikke ville vært redd for å spørre selv. Folk man ville savne hvis man ikke fikk fisket modemet opp igjen fra avfallsdunken?
Hvis jeg tenker etter så skulle det ikke forundre meg om det var slik at når jeg føler meg fed up av nettlivet så er det egentlig det andre livet som er problemet. Så projiserer jeg det over på nettlivet som uansett ikke kan hjelpe meg med det jeg måtte slite med.
Nåvel. Hva vet jeg. Heng på der Sparhell, det kommer alltid bedre tider.
Jeg billedlig talt «kastet modemet» for snart ti år siden og dermed kontakten med en rekke mennesker. Jeg har egentlig ikke savnet noe eller noen siden. Så var jeg konsekvent inntil nylig. Så går det vel ti nye år til neste gang.
Takk for klok kommentar. Du har ellers trolig rett.
.. og det er nettopp i slike perioder en kan finne trøst i vissheten om at man faktisk ikke er helt alene, at det er dører som er åpne 24/7, at noen tar seg tid til å lytte, at det finnes mange der ute som trenger ens eksistens, at klokskap og kunnskap gjør en forskjell.
Dra til åpent hav og skrik ut, trekk pusten dypt, .. hiv deg så ut i en ny uke, og en fremtid full av håp og muligheter.
Drit i oss på nettet og oppsøk folk av kjøtt og blod.
Takk, Kirsti.
Det er bare å brette opp ermene nå, prioritere.
— Nye oppdrag. Har et par ideer der.
— Oppfølging av min mors situasjon nå.
— Noen jeg skal snakke med om siste uke.
Men det greit å erkjenne når man har mistet grepet, for å kunne kjenne etter hvor «bånn» er og ta ny sats. Blogg er en måte å få ting ut på det også, et skrik, et faen i helvete, nå tar jeg ikke mer på en gang. Så vet jeg det enda klarere. Det er kaldt i kjeller’n. Kommer opp.