Herlig med vinterdekk

Så er de på! Fire splitter nye Continental ContiVikingContact vinterdekk. Selvsagt uten pigger og tull, men *med* supermyk og klebrig gummi. Alle sitter nå på min ganske nye Ford Focus 1.6 Ghia aut.

Jeg ser disse Continental-dekkene kommer helt på topp i fjorårets tester (ikke funnet årets), på linje med Nokian Hakkapeliitta, som trolig er det ultimate dekk for norsk vinterføre. Det holder. Det gjør meg trygg for ubehagelige overraskelser.

I denne kulda, stadig under null, er det en fryd å gå fra sommerdekk til vinterdekk, uansett føre. Sommerdekk blir harde og litt ubehagelige når det virkelig blir kaldt, og bilen føles stiv og alt underlag ruglete. Så kommer vinterdekkene på, de piggfrie, selvsagt, og bilen er plutselig myk som en katt. Og skodd, om snøen skulle lave ned en morgen.

Å kjøre bil kan være skikkelig uggent om vinteren, altså både ubehagelig og skummelt. Men jeg har tre råd for å ha full glede av bil om vinteren, og dette er klart mine kjepphester i så måte:

* Ha nyere piggfrie vinterdekk av anerkjent merke. Fem år gamle dekk er ikke bra, da de er harde som plast.
* Ha bil med oppvarmet frontrute, duggfritt på sekunder og isfritt på et par minutter. Det er himmerike!
* Installer fjernstyrt, programmerbar kombinert motorvarmer, batterilader og kupevarmevifte, samt utendørs strømuttak hjemme. Det er Defa, det.

Når det nå blir skikkelig vinter, bikkjekaldt om morgenen og jeg *må* ut på tur, så gleder jeg meg. Enten har jeg programmert varmeren på forhånd, eller jeg setter den på straks jeg våkner, helst minst 30 minutter før tur, så er bilen en lun hule å stige inn i, starter som et skudd, kjører som om den aldri hadde gjort annet og blåser deilig varme på føttene. Dessuten er det nok av strøm til å varme opp frontruta, bakruta og setet selv om turen skulle være kort. Selv rattet er varmt å holde i om vifta har fått gå en time før turen.

Det er bare å plotte inn destinasjon på navigatoren, legge i vei ut i trafikken, helt uten stress og ubehag, mens man gremmes over andre biler med nedduggete frontruter, der sjåføren kjører med votter og sitter på nåler.

Og så skal man være skikkelig skodd for føret. Nedslitte eller halvslitte, gamle dekk er en stressfaktor. Man *vetÆ* de ikke er til å stole på når det gjelder, nesten som sommerdekk. Det blir n-n-nervøs kjøring. Føler man seg riktig skodd kan man kjøre ansvarlig, forsiktig, rolig og nærmest stressfritt så sant føret ikke er helt ekstremt dårlig.

Vel ute på veien, kjenner dekkene gripe, hørt nyhetene på radioen, så knipser man på en CD med «kjøremusikk», f.eks Dolly Parton eller Creedence. Så lever man, man er på vei til noe, man skal gjøre noe nyttig og viktig, man har *fortjent* komme frem på en behagelig og trygg måte.

For første gang har jeg i år har også kjøpt meg plass på dekkhotell hos min merkeforhandler og verksted, med hjulskifte, steaming/rengjøring og tørr, sikker oppbevaring et halvt år, alt inkludert. Koster en tusing, men nå tar jeg meg endelig råd til det. Det er vel blant annet alderen. Og så er jeg så drittlei bæring og skifting av disse tunge hjula, hver jævla vår og høst. Makelighet, det da.

Nei, jeg har ikke dårlig miljøsamvittighet. Min beskjedne, lette bensinbil med katalysator forurenser ikke lokalmiljøet mer enn en kilometer med litt vond lukt. Det er ikke nevneverdig med verken støy eller giftige avgasser, kun CO2.

Nei, jeg har ikke dårlig klimasamvittighet heller. Jeg har tatt det strukturelle grep om min hverdag i det å jobbe hjemmefra. Jeg kjører når jeg må. Tar bussen eller toget nå det er vettugt. Dessuten betaler jeg for bensinen såpass ekstremt mye at oljeprisen holder seg varig høy. Det betyr at mange foretrekker elektrisk energi i faste installasjoner. Jeg har derfor betalt min klimakvote, tilmed en innenlandsk kvote for hver bidige meter jeg kjører. Resten er politikk makrostrukturer, ikke et moralsk spørsmål.

Bil skal og kan være en glede, gjerne også et privilegium, siden det er svindyrt både å skaffe en og bruke en. Glede likevel, også om vinteren, med lun bil på myke, deilige dekk.