Vi har vært på prateshow med Christine Koht i kulturhuset Blå Grotte i Fredrikstad.
Showet var det reneste tøys og tull, totalt useriøst, stort sett. Koht har en helt utrolig energi. Showet dreide seg i korte trekk om omstillinger, sure sjefer, anus-munn, tidsklemma, menn, kvinner, spesielt lesber, fitter og diverse øvrige utfordringer her i livet. Hvilke dagligdagse tema som ikke ble berørt er vanskelig å komme på, uten at det dermed handlet om alt. Det handlet om det Koht hadde på hjertet, og det var ikke lite. Monologen er ustanselig, men ikke bare monolog. Dialogen med publikum var helt vesentlig.
At Christine er raus med seg selv er å ta svakt i. Christine utleverer det meste, fra egen oppvekst til egent samliv, men viktigst er nok at hun får publikum til å utlevere seg selv. Hennes tekke med publikum er noe av det mest imponerende jeg har opplevd på lenge. Kohts folkelighet er total, identifiseringen med oss «vanlige» er fullstendig. Hun er som oss, med styrker, svakheter, traumer, laster og tanker. Forskjellen er vel at hun lar tankene flyte fritt og verbaliserer dem.
Det Christine Koht gjør gjør hun så mesterlig at det er vanskelig å beskrive overbevisende. Ved sin åpenhjertighet, sin fordomsfrihet og sin direkte væremåte tar hun oss med sjarm og storm. Jeg tror ikke jeg noensinne har sett maken til publikumskontakt fra en scene. Noen og enhver, og enhver som vil, får «puppeklem» eller et kyss. Christine gir alt, og selv om det er hun som «tar» publikum gir hun seg fullstendig hen til det samme publikum.
Selv om det meste er verbalt blir man også grepet av kroppsspråket, mimikken og de direkte og uredde væremåten. Hun kan lirke puppen i skjev stilling for å virke «skjev», gni seg i skrittet for å for poengtere når det er snakk om underliv, men først og fremst dreier det seg om direkte kommunikasjon. Plattheter og vulgariteter, enn si ren publikumsfrieri er likevel fraværende. Christine Koht er bare seg selv, og lar oss være med på en samtale mer intim og direkte enn du som regel tør ha med kjæresten. Akkurat her ligger det største hos Koht. Her er hun ikke god, hun er genial.
Og det er morsomt, med klar stigning. Det starter artig og ender med latterbrøl. Vi lo ikke så lenge og vel, så inderlig, på mange år. Innslaget der hun er agerer «sjef» for vaffelstekingen, dels agerer underordnet «vaffelsteker» under samme sjef, er vanvittig kostelig. Humor på høyeste nivå. Det vil si at du detter av stolen og bare kjenner deg **så** godt igjen.
I utgangspunktet har kanskje showet mest appell til kvinner, og det var klar overvekt av kvinner i salen. Og ikke å forglemme et stort innslag av lesbepar. Men ta med mannen din eller typen din på dette, kvinne, ikke bare venninner. For dette tåler vi menn, og vi tåler det meget godt, det gjør godt og vi ler oss fordervet.
Terningkast 6. Bedre, morsommere, mer tankevekkende og engasjerende show tviler jeg på at du finner i sommer. En forestilling du garantert husker lenge. Dette var fullstendig originalt. Anbefales varmt!
Herregud, som jeg elsker deg, Christine Koht. (Når du har sett showet forstår du ordvalget her straks.)