Lokkemann

En vårdag i 1970 var gutta og vi litt lei av både våre egen lille gate og av hele Manglerud og ville ut på oppdagerferd. Mulighetene var enorme. Tidligere hadde vi utforsker skogen på Tallberget, Østensjøvannet, Bryn og Høyenhall. Denne gangen gikk ferden til Ryen.

Vi hadde en ball, en sånn tennisball som også ble brukt til stikkball. Vi kastet den rundt, inn i oppganger, mot vegger og på stolper. Lyden av ballen som traff en stolpe kjente vi, men hver ny stolpe var en ny nyanse. Bommet vi så kastet vi igjen. Vi bommet ofte. Når vi var litt lei sto vi og hang. Å henge på gatehjørnet var vi eksperter på. Ingen kunne henge som oss, og likevel gjøre oss bemerket.

Egentlig var vi ute for å markere revir. Vi vill lage litt støy og tøffe oss. Alle barn i strøket skulle vite vi var til og til å regne med. Sånn var livet i drabantbyen. Vi var gjengen. De fleste av oss var omkring 11-12 år.

Det skumleste vi visse om var den kommunale kloakktunnelen fra Østensjøvannet til Bryn. Noen hadde gått hele, fy flate. Og så var det donger i bekken. De kunne fiskes med en pinne til alles forlystelse.

Vi hadde det bong, rett og slett, uten at vi egentlig betraktet livet i det hele tatt. Vi var. Vi var barn, men det var vi som så verden slik den var. De voksne gikk bare på jobb, laget mat, vasket og leste aviser. Det var noe for oss irrelevant. Verden var jo slik vi så den: Hus, trær, gater, sykler, biler, butikker med godterier, kortsagt alt vi kunne observere og som var til å ta og føle på. Abstrakte ting var ikke. De voksne representerte ærlighet, omsorg or rettferd, men vi var mer opptatt oss selv og våre muligheter. Alt gøy.

Men aller gjevest var nye ting, tekniske ting. T-banen, sportsbiler, heiser, kassettspiller med mikrofon og rød Rec-knapp var blant slike ting. Det skulle visstnok også finnes mobile telefoner og datamaskiner, men vi hadde aldri sett slike.

Morten kylte en ball mot et inngangsparti, lett på skrå, så den spratt flere ganger i portrommet før den havnet ute mot gaten. Morten løp etter ballen som først havnet under en bil for å å trille nedover langs rennesteinen.

En voksen mann kom plutselig frem og stanset Morten. Vi andre, som var på vei over gaten, bråstoppet. Nå skulle han sikkert på kjeft. Vi ble ståene og se på, delvis av frykt, men også med spenning. Skulle han få refs, nå da? Vi var klare til å støtte ham på alle måter.

Men de ble stående og prate. Morten så litt ille til mote ut, men det så ikke ut som han tok imot kjeft. Til slutt kom Morten over til oss, med ballen.

– Hva sa’n?

– Han ville jeg skulle komme og se på mobiltelefonen hans, en telefon i han hadde i bilen.

– Hæ, har’n sånn derre telefon du kan kjøre rundt med?

– Ja, vaffal sa’n det, men jeg kula’n.

– Var’n skummel, eller?

– Naaai, men …

Jens lurte på om han var sånn derre «lokkemann» med godeterier. Mora hans hadde fortalt at hun hadde lest i avisen om sånne farlige lokkemenn som ville gi deg snop om du ble med dem. – Tenk om han er en sånn, ‘a?

Mannen sto der ennå, så mot oss og vinket. Morten fortalte at om han ikke ville så kunne godt en av oss andre få være med. Og den som ble med skulle få fem kroner!

– Fem kroner! utbrøt Ole.

– Fem kroner for å bli med å se på ene mobiltelefon? Err’u rektig, eller?

Vi gikk over til mannen. Han så grei ut, og liknet slett ikke på noen skummel lokkemann. Han var helt vanlig, og mye yngre enn foreldra våre.

– Har du mobiltelefon? Er det sant? spurte Ole og var overivrig.

– Javisst, sa mannen. Du kan få se den. Du kan også få en femmer, la ha til og holdt frem en femkrone.

– Hvor har du den da?

– I bilen rett her borte.

– Kan vi få se alle, da?

– Nei, bare en om gangen.

Ole ble forvirret. Noe sa ham at dette var noe merkelig. Ole visste jo innerst inne at alene sammen med en voksen man var han hjelpeløs, at den voksne ville bestemme. Han kunne bli bortført og ikke rekke hjem til middag hjemme. Ole ville gjerne både ha femkroningen og se den fantastiske oppfinnelsen, både hvordan en slik så ut og kanskje se den i bruk, men en fare truet. Han var en mester i å balansere på gjerder, men holdt seg unna mønet på hustakene, selv om han hadde hørt om de som torde.

– Jeg vil se, sa jeg, og følte meg litt modig. Men den femmer’n fristet og dessuten var jeg nysgjerrig på denne telefonen. Det kunne jo være noe å fortelle om. At jeg hatte **sett** et sånt vidunder.

Mannen smilte vennlig ba meg komme med ham.

– Jeg vil ha femmer’n først, sa jeg bestemt.

– Okay, såklart. Her har du femkronen.

Mannen og jeg gikk og de andre ble stående og se keitete ut.

– Er det langt, spurte jeg.

– Neida, bare rett rundt hjørnet her.

Etter å ha rundet flere hjørner, og etter at jeg uet hell hadde protestert og syntes det var for langt, så var vi ved bilen. Ham og jeg.

Jeg gikk til førersiden og ventet at han skulle åpne så jeg kunne ta en titt inn på vidunderet.

– Gå på den andre siden, du, sa han, og jeg gikk litt motvillig rundt bilen.

Jeg ante uråd. På gaten følte jeg meg trygg. Skulle han finne på noe så skulle jeg vise at jeg kunne skrike og hyle så det ljomet. han visste det og jeg visste det. Men inne i bilen var det farligere. Tenk om han startet og kjørte avgårde? Jeg kjente på femkronen dypt i lommen. Jeg hadde fått den som en del av en avtale. Da måtte jeg holde min del, så jeg åpnet bildøren og satte meg inn i forsetet.

Det var gjevt å sitte i forsetet på en bil. Jeg følte meg voksen og viktig. En voksen vil vise meg noe og betalte tilmed «lønn» for det. Ikke det at jeg helt forsto hvorfor det var så viktig dette, at jeg fortjente lønn, men likevel. En «deal». Men lå det noe under her? Var han skummel? Han så ikke slik ut, tvert om.

Han satte seg inn og lukket døren på sin side. Jeg hadde ikke lukket min, men han ba meg lukke døra. Først da ble jeg litt tørr i halsen. Jeg måtte bestemme meg fort. Stikke av straks eller lukke døra.

– Du må lukke døra, ellers virker den ikke, sa mannen bestemt og så bestemt på meg uten å virke slem.

Jeg tok en rask avgjørelse. Jeg lukket døra, men beholdt hånden på døråpneren. I løpet av et sekund kunne jeg da åpne døra og hoppe ut. Jeg lot ham se at jeg holdt i døråpneren. Han kommenterte det ikke, men gikk i gang med å demonstrere mobiltelefonen som var montert mellom setene, i alle fall selve telefonrøret.

Han viste meg alle knappene og forklarte hvordan den virket, men demonstrerte ikke ved å ringe noen. Han ba meg komme nærmere og kikke både her og der hva gjaldt monteringsdetaljer. Jeg måtte strekke meg mot ham, men slapp ikke dørhåndtaket.

Så gikk han over til å spørre om mor og far, søsken og hvor jeg bodde. Om jeg hadde sett faren min naken? Jeg svarte kort og unnvikende og grep kraftigere om dørhåndtaket. Jeg oppdaget også at han hadde glemt å lukke buksesmekken og skulle til å flire av det, men fikk plutselig en veldig ekkel følelse og holdt kjeft. Jeg ville gå nå. Jeg hadde blitt med og sett denne telefonen og tjent mine fem kroner. Jeg ville tilbake til gutta.

Mannen i setet ved siden av meg spurte så om vi ikke skulle kjøre en liten tur og satte nøkkelen i tenningen. Før jeg visste ordet av det hadde bilen startet, og han la også en arm på skuldrene mine.

I løpet av knapt ett sekund var jeg ute av bilen og løp. Ved hjørnet snudde jeg meg, men han løp ikke etter. Han bare sto utenfor bilen og så etter meg.

Dagen etter spanderte jeg snop og brus på gutta. Fem kroner var en hel fest. Noen mobiltelefon fikk de aldri høre om, men det er så mye man ikke snakker om.