Lucolena

Flyfoto av Lucolena
Flyfoto av Lucolena

Lucolena er en liten landsby i Chianti Classico, Toscana, Italia. Den ligger på en liten åskam i en østvendt skråning mot Arnodalen og har vel hundre innbyggere. I bakkene omkring står vinrankene på geledd, i åsen ovenfor står furuskog. Ellers er det spisse sypresser og oliventrær hist og pist. I det fjerne ser man den sløve fjellkjeden Apeninnene.

I Lucolena bor det en snakkesalig pensjonert «doctore animali» (veterinær) som såvidt har hørt om Norge. I landsbyen er det dessuten en kafe som er åpen på ettermiddagen, når det er kunder. Et minnesmerke markerer de fra distriktet som falt i kampen mot nazifascismen under andre verdenskrig. En kombinert kiosk og matvarehandel på et hjørne er åpen på formiddagen inntil innehaveren tar pause i varmen. I butikken sitter en av de eldre, sitter, sitter, betrakter og sier noen ord til innehaveren en gang i mellom, samt hilser når det en sjelden gang er en kunde innom. I Lucolena står en bil i en garasje med taket dannet av bladene fra omkringliggende hurtigvoksende trær. I Lucolena har det selvfølgelig en kirke fra middelalderen, restaurert en gang på femtitallet, men aldri siden. I Lucolena har de en plass, en boliggate og en bratt skråning. Utenfor en port sitter en eldre dame i sort, i varmen, og betrakter. En mann i bar overkropp står på en stige og maler et hus, det er den eneste egentlige aktivitet man kan se. I en kjeller ligger en liten, men utmerket restaurant som er fullbooket hver kveld, grunnet godt lokalt rykte og en viss omtale helt inn i Firenze, flere mil unna. Rundt om ligger en del utleide feriehus med stor hage og et basseng med badende feriebarn.

Lucolena er så daff, «slow», en så søvnig en landsby at en blir gjennomtrøtt og får uimotståelig trang legge seg ned for en lur, eventuelt for evig, bare ved å oppholde seg der i en kort pause fra bilkjøringen rundt i Chiantis åser.

Når du er helt og utvetydig lei av alt mas og kav så skal du reise til Lucolena og bli. Det er mye fredeligere der enn selv i graven på din lokale urnelund. Siste gang noen ropte forskrekket var trolig for mer enn femti år siden. Ellers har det ikke vært leet på et øyenlokk på tre hundre år.

Bukker jeg en dag under for denne verden så tar jeg meg dit og bare blir. Ingen kommer til å finne meg, ingen kommer til å laste meg og de få bare slå av en prat om været, litt sladder, vise fram bilder av sine kjære og stolt fortelle hva man gjorde i sitt forrige liv. Det kan jeg alltid klare jeg også, tilmed på italiensk. Jeg ser ikke bort fra det.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted

4 kommentarer om “Lucolena”

  1. Mm. Lucolena er en rolig liten plass (én av mange i området). Jeg har sikkert kjørt forbi/gjennom (på vei mot Siena) et titalls ganger de siste månedene; men jeg har ikke stoppet der mer enn «et par- tre» ganger.

  2. Beskrivelsen minner meg om boken «Miraklene i Santo Fico», men der fikk søvnigheten en brå slutt. Så man vet aldri… Dette var nydelig beskrevet.

  3. Hei

    Har du navnet på restauranten i Lucaleno. Vi reiser dit om en drøy uke og skal bo ca 2 km unna på en agroturismo.

    mvh
    Roy Magnussen

Det er stengt for kommentarer.