Marsdals demokrati

Magnus E. Marsdal avslutter sitt debattinnlegg «Antidemokratene» i Dagbladet 11. august slik:

I tilfellet Hydro blir de mentale grensene utfordret. Statlig deleierskap gir en kollisjon mellom demokratiet og kapitaleiernes demokratifrie sone. Det mest interessante med Reiten-affæren, er hvordan den har fått de høyreaggressive fram i lyset. Da regjeringen kritiserte styreleder Reinås gikk sikringen hos finansmann Jan Petter Sissener, som fant det passende å kalle næringsminister Andersen «solkongen». Trygve Hegnar anklaget statsråden for mafiametoder og «pistol mot toppledernes tinninger». Siv Jensen mente Norge «er farlig nær å opptre som en kommuniststat». Fordi Hydros største eier tillot seg å gripe inn på vegne av en demokratisk majoritet som har vært krystallklar i femten år: I 1992 mente 71 prosent av Norges befolkning at inntektsforskjellene er for store, mens 60 prosent mente regjeringa har ansvar for å minske dem. Opinionen var like massiv i 1999. Likevel har forskjellene bare fortsatt å øke og øke, uten at Hegnar har bekymret seg for demokratiets tilstand av den grunn.

Oppstyret rundt Reitens opsjoner fikk antidemokratene blant oss ut i sollyset.

Det er greit å få repetert hvor Marsdal står politisk, om noen skulle vært i tvil. Først et par punkter:

* Demokratifri sone: Ett av det liberale demokratis grunnpillarer, enkeltmenneskene, deres rettsbeskyttede eiendomsrett, deres frie foretaksomhet og yrkesvalg, samt hele det sivile samfunn, er «demokratifrie soner». Vi har en rettsstat, der også ulike «fellesskap» som foretak, foreninger helt opp til store industriselskaper, og inklusive «Fellesskapet» med stor F, Staten og det offentlige ellers, er underlagt det samme sett prinsippielle lover og regler. Det betyr at enhver og ethvert slikt subjekt kan inngå avtaler seg i mellom, og så sant loven er fulgt, ha rettsbeskyttelse for disse. Hva politikere senere måtte mene om slike er ikke relevant for deres gyldighet.

* Demokratisk majoritet: Denne majoriteten har å følge lover og spilleregler som alle andre. Siden det er en majoritet er det ekstra viktig at lover og regler overholdes, ellers blir minoritetene lett overkjørt. Marsdal henviser til opinionsundersøkelser som ønsker mindre lønnsforskjeller. Men det er også grunn til å tro at flertallet støtter at inngåtte avtaler skal respekteres. Hydro-ledelsen fikk sine gevinster fordi aksjekursen var steget enormt, og den steg enormt fordi selskapet gikk med store overskudd. At opsjonsgevinstene da skulle følge dette var nettopp avtalen. Selv om en avtale i ettertid skulle ha vist seg litt for god, så er en avtale en avtale. At statsråden «syntes» avviklingsordningen var for god var nettopp kun synsing.

I Marsdals sosialistiske «demokrati» skal politikken omfatte alt, i alle fall også økonomi og produksjon. Det er tydelig at tanken om planøkonomi ikke er helt død ennå, tross de historiske erfaringene. Planøkonomi er ikke bare dumt, men så til de grader farlig at det kan føre til økonomisk sammenbrudd og hungersnød. Det er mulig Marsdal ikke ønsker seg planøkonomi, og kanskje viser han til vellykket statlig eierskap. Men dette statlige eierskap fungerer fordi spillereglene overholdes, man utpeker et profesjonelt styre og lar selskapet drive i konkurranse med private foretak. Den dagen staten eier og styrer all produksjon så har vi en planøkonomi, hva man nå enn måtte kalle det.

I Hydro er staten bare en av mange eiere, og disse er representert på generalforsamlingen, videre i bedriftsforsamling og styre. Staten har ikke noe mer rett enn andre, men dette forsto ikke Andersen. I hans øyne var han, som representant for det **politiske** flertallet, i særstilling og skulle kunne benytte seg av sin gitte makt til å presse ut en eiervalgt representant og styreleder.

At selskaper som Hydro ikke får for mye makt må på den annen side sikres gjennom to forhold, og som bestemmes politisk og demokratisk:

1. Lover, som gir forutsigbarhet
2. Konkurranse, slik at Hydro ikke er eller får bli et monopol

Et liberalt demokrati skiller seg fra andre «flertallsstyrer» ved at det ikke som sådan eksisterer for å kunne styre et samfunn, men for å sikre enkeltmennesket **mot** å bli styrt. Det liberale demokratiet er derfor rettighetsbasert, et rettssamfunn, der rettighetene sikrer menneskene mot både overstyring fra flertallet (demokratiet) og fra andre mennesker. Lovene skal være uttrykk for flertallets vilje.

I Marsdals verden eksisterer det tydeligvis ikke noe demokratisk sett legitimt samfunn utenom staten. For eksempel et samfunn av mennesker, og mer eller mindre løse fellesskap, med rettigheter og som trenger beskyttelse fra andres makt, om så disse er i flertall. Dette kaller Marsdal, i alle fall på næringslivets område, for «demokratifri sone» og tror åpenbart det er en feil ved vårt demokrati.

I virkelighetens Norge er også et flertall, og en statsråd på vegne av staten, underlagt de samme spillereglene som enhver.

I Marsdals hode er den samlede opposisjon, og alle som i kraftige ordelag har kritisert statsråd Andersen, antidemokrater. Det sanne demokrati er noe Marsdal vil innføre om han får flertall. Såvidt jeg har forstått vil han privat eiendomsrett til produksjonsmidlene til livs, som et slags ekko av forrige århundres tragisk feilslåtte og stort sett forkastede ideer. Dessverre kan jeg ikke ønske ham lykke til.

At både representanter for det sivile samfunn og den politiske opposisjonen reagerer når det skjer flertallsbaserte regelbrudd er et sterkt sunnhetstegn. De siste ukene har lært meg at det finnes mange prinsippfaste forsvarere av rettsstaten og det liberale demokrati i Norge, også når det ville vært klokest å holde kjeft, følge stemningsbølgen og si fyyy. Det er betryggende. Så får Marsdal bare være en raring, en overlevning, et spøkelse.