Skriv det, si det, smak på det, assosiér ved det, navnet New York. Enhver som ikke er fullstendig introvert, akulturell og desorientert om verden utenfor sin egen dørstokk, kort sagt enhver, har et forhold til New York. Intet sted på jorden har vi sett så mange bilder, levende som regel i form av film og TV, fra som New York.
Så jeg trenger ikke si mer for å “plassere” New York eller visualisere det for noen. Hver har sitt New York i seg, enten man har vært der eller ikke.
Gjenkjennelig
Mitt New York er et sted jeg kjenner godt, føler jeg, men jeg vet også at det ikke er sant. New York er for stor, for mangfoldig, for at jeg skal kunne tro helt på det. Men jeg føler at jeg kjenner byen. Nesten hver gang jeg ser en film derfra så kjenner jeg meg nemlig igjen, om ikke akkurat det gatehjørnet eller den bygningen eksakt, så kjenner jeg meg igjen. New York er nesten alltid umiskjennelig.
Ny bok
Torgrim Eggen har kommet med en bok om New York: Manhattan – Historier om New York. Omtaler og anmeldelser her: Aftenposten, Dagbladet.
Omtalen av boka bringer frem minnene om min egen historie om forholdet til New York og reisen dit.
Det ultimate reisemål
Helt fra jeg var barn har New York stått frem som det ultimate reisemål, ut fra min urbane legning. Det vil si at hvis jeg bare skulle foreta en lengre reise i mitt liv så måtte det bli til New York, og ikke for eksempel Mount Everest. Nå ble det aldri til, for det var stadig andre reiser som var mer aktuelle, både ut fra pris og anledning. Som ung ble det ofte reiser til fjellområder og ødemark, som et slags antiurbant ungdomsopprør, og det ga meg mange flotte naturopplevelser. Men det hjalp ikke, for man kan vanskelig gjør seg til noe annet enn den man er. Natur, skog, fjell og vidde er bra, men byen er best.
11. september
Så ble det foruten relativt kjedelige og like skandinaviske byer, turer til London, Paris og Roma, for å nevne noen. Ikke mye reising, heller moderat til lite. Det var svindyrt å reise med fly til storbyer, og særlig å bo på hotell, på 70- og 80-tallet. 1990-tallet brakte flyprisene ned, men det tok vel en del tid før jeg fant rette anledning. Man skal jo helst også ha reisefølge, noen å dele opplevelsene med. Henimot årtusenskiftet var likevel tiden overmoden for å tenke New York, men jeg var vel døsig og det hastet liksom ikke, årene går og mindre ambisiøse reiseprosjekter kom stadig foran. Men så kom 11. september.
Nå eller aldri
Planleggingen startet allerede uka etter. Positive inntrykk fra New York og om newyorkere ble skrevet i en fart som aldri før, både om tiden før 2001 og ukene etter, fra skrekken, forvirringen, trassen, stoltheten og gjenreisningsviljen. Skulle jeg til New York var det nå eller aldri, *nå* også som en slags solidarisk holdning, som en demonstrasjon mot at byen skulle miste turiststrømmen, turister også redde for å fly og så videre. Nå, våren 2002, fordi det var nettopp nå det gjaldt å reise dit, nesten i skrekk for at byen skulle forgå.
Empire State
En naturlig start på et besøk i New York er Empire State Building. Det finnes ikke maken til utsikt, vil jeg påstå. Jeg har dessuten litt sans for tårn, som vågale ingeniørkunststykker. Og det var to tårn som var falt. Og man kan for skams skyld ikke ha vært i New York uten å ha vært der oppe. Bygningen er jo symbolet på New York.
Skyline
Allerede på bussturen inn fra Newark, mot Holland tunnel, fikk vi se New York skyline, først litt i det fjerne, så stadig nærmere. Men siden “skyline” helst også bør sees fra sydsiden, fra havne, var ferje til Staten Island naturlig. Så fikk vi da også et glimt av den berømte innseilingen og Statue of Liberty, forøvrig også et symbol på New York, men kanskje enda mer for Amerika, det forjettede land, for så mange innvandrere.
Central Park
Tredje prioritet måtte bli Central Park. Jeg klarer den dag i dag ikke helt å beskrive følelsen av å vandre gjennom Central Park. Jeg hadde sett den på bilder og filmer den også, men den var i grunn litt “usannsynlig”, altså at den på et vis ikke virket virkelig. Joda, flott med en park mellom skyskraperne, sikkert nødvendig, men en rektangulær park midt inne i en av verdens største byer kunne jo ikke akkurat bli noe annet enn et pustehull, et sted å unnslippe, som en pause, fra storbyen, når denne ble litt vel heftig. Men der tok jeg helt feil. For det først er Central Park vanvittig mye større enn jeg i min villeste fantasi hadde klart forestille meg, og kontrastene til byen omkring både på en og samme tid vanvittig store *og* ikke så store, altså i den forstand at parken liksom gikk naturlig inn. New York ville ikke helt vært New York uten denne parken. Byen ville blitt mange ganger for massiv. Dessuten trodde jeg parken var usjarmerende og kanskje kjedelig, med en masse plener og noen trær og vanndammer hist og pist, en slags parodi på en engelsk park. Hånei. Cnetral Park er umåtelig vakker, velstelt og overraskende grundig planlagt og uttenkt som oase, og den har historie. Tips: Ta en organisert vandring med guide. Du vil få hakaslepp. Og *for* en utsikt, nedenfra og innenfra, så og si.
Kultur, jazz, jam
Dessuten måtte vi jo ta en tur på byen, ja faktisk nesten hver kveld. Jazzklubber spesielt, både i Midtown og Greenwich Village. Av plasshensyn kan jeg ikke skrive så mye om dette, men vi fikk med oss noe av det ypperste, og noen av de mest kjente stedene i så måte. Og gateliv og jammende parkmusikanter i Greenwich Village.
Men et besøk i metropolen var ikke komplett og variert uten litt smak av luksus. På Upper East Side ligger det berømte luksushotellet Carlyle, kjent som presidentenes hotell helt fra Kennedys tid, og Cafe Carlyle. Der fikk vi se og høre Woody Allen spille saksofon, noe han forøvrig gjorde hver mandag. Han er vel ikke akkurat noen stor saksofonist, hva jeg vet, men det er noe med Woody Allen og Manhattan, filmen “Manhattan” fra 70-tallet som i sin tid klarte å beskrive bylivet der fra en helt annen vinkel en før, en nydelig, underlig film som oser av kjærlighet til byen, dog ikke uproblematisk sådan, naturligvis. Nå har Cafe carlyle vært stegt i noen år, men gjenåpnet med legenden Eartha Kitt på scenen. Og igjen vil man kunne oppleve Allen sammen med sitt jazzband på mandager. Om ikke stort, så i alle fall helt uforglemmelig som minne fra Manhattan. Og for en Café!
Brooklyn Bridge
Det er ikke anbefalt å reise fra Manhattan om man besøker New York for først gang og har mindre enn to uker på seg. Det er rett og slett totalt “waste of time”. Manhattan har alt, for måneder. Men vi brøt regelen to ganger, ved å ta T-banen i 50 minutter til Rockaway Beach ute på Long Islands atlanterhavskyst, samt en busstur fra Staten Island gjennom Brooklyn frem til Brooklyn Bridge. Og så *gikk* vi over Brooklyn Bridge, noe som er en helt utmerket tur, for å si det forsiktig. Det er vanskelig å beskrive og forklare, men den brua har sjel. Man blir andektdig bare ved å ta på brua, føle dens bæreevne, beundre buene og kjenne historiens sus, på verdens kanskje mest berømte og velkjente bru (Golden Gate ikke glemt). Og for en følelse, å krysse East River, ankomme Manhattans historiske opprinnelse i området rundt Wall Street! Om du ikke har prøv, så gjør det neste gang du skal dit.
Gjestfrihet, og om Harlem
Mange beskriver newyorkerne som åpne, likefrem, hjelpsomme og gjestfrie. Vi kom i kontakt med noen “innfødte”, på hotellet, på bussen, på en bar i nabolaget, i parken og ellers. Uten å utdype det mer, så var i hvert fall generelt litt positivt overrasket, siden det så ut til også å være en riktig beskrivelse. Det er lett å bli litt skeptisk, når man kommer “uvitende” fra et bortgjemt lite land og inn i metropolen, men altså grunnløst. Men et råd kan likevel være ikke å braute for mye som hvit, rik turist når man er i Harlem. Harlem bør man besøke, som vi, men bydelen har jo sin historie. Manhattan “tilhører” liksom hele verden, er verdens “hovedstad”, men Harlem vil liksom ikke helt det. Harlem vil være Harlem og vil eies av dem som bor der. Du er mer fremmed som gjest der enn ellers. Manhattans “geografi” og historie er ikke komplett uten en besøk der, og strøket kan anbefales for litt alternativ shopping.
Ground Zero
I 2002 ble et besøk der uunngåelig, selv om vi i utgangspunktet hadde tenkt å la stedet få slippe oss turister. Slik ble det ikke, og det gjorde veldig inntrykk med alle de tusen minneplakatene, rett foran en gigantisk ruinhaug og gapende hull ned til undergrunnen. Stå der og tenke, å vite, at her foran meg, døde omkring 3000 mennesker i en eneste uhyggelig, ubeskrivelig ond hendelse. Nå har vel mye skjedd der, men Ground Zero vil ikke glemmes. Det vil for all tid være enda et historisk punkt i New York.
Lukten av New York
Men av det som sitter tydeligst igjen som minne fra New York er faktisk lukten av byen. Den lukter nemlig langt fra vondt, i alle fall ikke inne i gate. Den lukter deilig mat. For på Manhattan er det mat å få overalt, helt døgnet, ute på gatene, i alle fall i noen strøk. Og lukter er noe av det man husker best, og assosierer mest med. Hver gang jeg senere har kjent en antydning til gatematlukt, slik jeg kjente den på Manhattan, så går tankene til New York, og lengselen tilbake vokser til de store høyder.
Jeg **må tilbake**, minst en gang til, i dette liv. Bare New York er New York.
Martin Bekkelund har blogget om New York her.
God norsk beskrivelse av Manhattan, New York som reisemål på Gonow.com, tilfeldig funnet på Google.