Samtale til soloppgang

En ung amerikaner (Ethan Hawke) møter en ung fransk kvinne (Julie Delpy) på toget fra Budapest, han på vei til Wien for å rekke et fly hjem, hun på vei til Paris etter å ha vært på besøk hos en slektning. De kommer i snakk og han overtaler henne til å bli med, gå av toget med ham i Wien, for at de skal fortsette samtalen og tilbringe en kveld og en natt sammen, utendørs. Fordi de må. Fordi møtet oppleves som det ene, unike, det riktige, og at å si farvel der etter bare en time, rett og slett er så totalt feil, en umulighet å gjøre frivillig.

Det starter altså som et flyktig lite bekjentskap mellom to fremmede i togkupeen og restaurantvognen. De møtes og starter en samtale og ganske dagligdagse ting, men som likevel fører til en viss presentasjon av hverandre, fra oppvekst til voksenliv, hva som bor i dem, holdninger til livet og kjærligheten. Man opplever helt direkte hvordan de finner tonen, hvordan de oppnår den berømmelige, uutgrunnelige kontakten, at de er på samme frekvens, og at den enes uttrykte tanker straks trigger nye tanker og skaper rom for nye funderinger hos den andre. Og dette på et tog, der landskap farer forbi, der tiden er knapp. Jeg kan ikke huske en så perfekt togflørt siden den i «North by Nortwest» (Hitchcock, 1959).

De vandrer rundt i Wien mens det blir kveld, natt og til slutt morgen, da Jesse skal reise tilbake til USA med et fly. Og selvfølgelig skjer det da en utvikling, mens de vandrer, opplever litt av Wiens gateliv og uteliv, overværer små begivenheter og har sin samtale, sin dialog, alltid inderlig oppmerksomme på hverandre og nærheten, gjensidigheten og føler resonnansen. Jeg tror det, at om man ikke hadde hørt samtalen, bare sett dem, så hadde romansen dem i mellom fortonet seg like vakker, og kanskje også like morsom. For her er mye pussig, mye å smile av, så mye å kjenne seg igjen i. Noe er så på kornet at man vet det er sant, for det var jo sånn, presis sånn, en gang eller to i det liv vi har levd, for de fleste av oss. Det hele er liksom så enkelt og liketil her da, selv om de nøler, selv om de kjemper med selvkontrollen innimellom. De kompliserer ingen ting, selv om de tar opp ethvert tema, også forholdet mellom dem, hvordan det oppsto og hva de føler, til å bli belyst gjennom verbale beskrivelser.

Scener som tar pusten fra deg

Som sagt er det nydelig vakkert, det hele, men først og fremst dønn realistisk for disse moderne og pratsomme, men ettertenksomme, selverkjente og modne unge menneskene. Foruten sluttscenen, så er det to spesielt vakre scener, nemlig der de to går inn i et lytterom innerst i en platebutikk for å høre på en gammel vinylplate. Der er en scene mellom de to, akkurat da følelsene så tydelig er der, men de stiller seg slik i lytteposisjonen at de unngår hverandres blikk. Man kjenner da den sitrende følelsen i de to på kroppen selv. Man vet, for man har liksom vært der, just sånn var det. Verdt hele filmen, bare å se akkurat den scenen.

Den neste ubetalelige scenen er da de liksom ringer til sine respektive bestevenn(inne) og forklarer situasjonen de har kommet i, hvor den andre agerer bestevenn(inn)en. Den var noe av det mest befriende herlige jeg har sett av romantisk komedie noen gang. En rett og slett fantastisk flott måte å si hvor forelsket man er.

De harde realiteter

Nå skal jeg ikke røpe «hvordan det går», men gjennom hele historien ligger det faktum at de har bare den ene kvelden og natten. De bor på hver sin side av Atlanteren og en videre romanse er ikke helt realistisk, må de innse, men finner sin måte å håndtere det på. Hva som enn skjer så har de møttes og hatt noen uforglemmelige timer og vil aldri noen gang kunne glemme hverandre. Men man lurer på, hvordan hadde man selv taklet dette? Om jeg hadde vært ham, hadde jeg vært med det flyet hjem, orket tanke på å slippe henne?

Men det kan jeg røpe, at de treffes igjen, da i neste film. Den kom først ut ni år senere, het «Før solnedgang» og er tilnærmet like vakker og like severdig som denne.

Jeg så denne filmen for første gang for tre dager siden, har tidligere sett «oppfølgeren» og kunne aldri glemme den. For sånne lange samtaler mellom to, helt til det gryr av dag, der bare alt stemmer og man liksom er i perfekt samklang, det er ikke like betagende vakkert som en dans?

Tittel: Before Sunrise
Regi: Richard Linklater
Story: Kim Krizan og Richard Linklater
Utgitt: 1995
Med: Ethan Hawke og Julie Delpy
Sjanger: Drama, romantikk, komedie

Foto: Thomas Binderhofer (fra Wikimedia Commons, GNU Free Documentation License)