Siste reise

— Skal jeg ikke få komme hjem igjen?

Mor ser først forskrekket ut, noe som fort går over i forvirring.

— Vi har jo forklart det, mor. Du skal være her noen dager. Det blir så bra. Vi går nå, og vi kommer jo på besøk, som vi pleier, om ikke så lenge. Ha det bra da.

Vi går ut og reiser hver til vårt, min søster og jeg. En epoke er over for alle tre.

Det begynte for fire eller fem år siden, eller trolig mye tidligere. Slikt begynner egentlig ikke, det sniker seg innpå og er plutselig der i all sin gru. Først lettere vanskeligheter med å forstå nye ting, så lettere svikt i korttidshukommelsen. Så ble det verre, sluttet holde huset rent og betale regninger. Sluttet så å lage ordentlig mat, mistet det meste på sine turer ut, sluttet til slutt med all hygiene. Først var hun klar over sin forvirring og sin glemsomhet, så total fornektelse og absolutt mangel på innsikt i sitt eget problem. Tiltak som dagsenterplass nyttet ikke, ville ikke. Tiltak som hjemmehjelp nyttet ikke, ikke nødvendig, i hennes øyne. Hjelp til å vaske seg ble bryskt avvist. Men humøret var ellers på topp. Viljen til selvbestemmelse var sterk hos denne en gang så flotte, stolte, selvstendige kvinne, men evnen etterhvert så totalt borte.

Min mor, slik jeg hadde kjent henne i snart femti år forsvant. Hun var fortsatt flink til å synge gamle sanger omigjen, men hun kunne ikke kjenne meg, sin sønn, igjen uten å få et hint. Bekymringsmelding innløp bydelen fra butikksenteret, der hun stadig var observert fra tidlige ettermiddag til stengetid, vandrende rundt, mildt og latterfylt antastet tilfeldige andre som hvilte seg på benkene, var innimellom høyrøstet, skitten i tøyet og stadig illeluktende. Da reagerte de. De ba om en ny søknad, noe vi fikk lurt henne til å undertegne på.

Hun hadde bodd i samme rekkehuset i 48 år sammenhengende. Hatt små barn, store barn, vært hjemmeværende, gått på jobb, sett barna flytte ut, stifte familier, fått barnebarn, mottatt beskjed om at barna skulle skilles fra sine respektive, blitt eldre og hjemmekjær, pleiet hatt omsorg for sin mann, vår far, og sørget over sin døde mann.

Sist lørdag var det definitivt slutt på et liv i full selvbestemmelse, hjemme. Nå vet hun ikke hvor hun er, hvor hun bor, hvorfor og hvor lenge. I bevisstheten eksisterer kanskje en nåtid på 5 sekunder, og et helt liv frem til for en del år tilbake. Die siste minutter, timer, dager og år er borte, rett og slett ikke eksisterende. Trolig er hun lykkeligere enn noen sinne.

Hun er i det rene paradis nå, i og med at hun får daglig stell, regelmessig mat og en trygg tilværelse der ingen av livets vanlige problemer finnes. Spørsmålet er om det er vår mor, for oss. Hun minner om min mor, men det er alt. Sorgen over tapet av henne har jeg forlengst begynt på, men kan ikke fullføre den, kan ikke komme gjennom den. Den er en stadig vedvarende uavsluttet prosess som gnager en sakte i stykker. Når noen er død er det mulig å sørge seg ferdig, så sant man tillater seg sørge helt ut. Ikke her.

Alzheimer i modent stadium er trolig den ytterste form for lykke for den som er rammet, men svært vanskelig og vondt for dem som er vitne til det. Nå har jeg vært det for andre gang i mitt liv. Måtte det bli den siste også. Jeg var tappet for krefter for lang tid, etter år med sorger og bekymringer, men også lettet.

Tidligere skrevet om saken.