Slå barn, kontra rimelig situasjonsbestemt håndtering

Jeg leser at Hagen og Ashan mener at fysisk avstraffelse av barn bør være noe foreldrene har rett til, under visse forutsetninger om at det er en mild, avpasset straff i oppdragelsesøyemed.

Jeg er helt uenig i det. Verken foreldre eller noen, herunder samfunnet, skal ha rett til det. Påføring av smerte hører ikke hjemme som straff. Det er en sivilisatorisk vinning at vi har en slik erkjennelse. Erfaringene med et slikt prinsipp er gode. Vi plager ikke engang notoriske voldsforbrytere med korporlig straff. Da skal heller ikke barn utsettes for det. Ris er forbudt. Pisking og tortur er også forbudt, og de ting er litt beslektet. Det er bare gammelt slagg og uvitenhet som gjør at det fortsatt anses som greit av enkelte.

Om ris i mange tilfeller eller noen ganger måtte kunne vises nyttig eller hensiktsmessig, og ufarlig, er da underordnet og ikke fruktbart å diskutere. Vissheten om at slike ting er universelt uakseptabelt anser vi for å være en større fordel. Det er nok det Hagen og Ashan ikke forstår.

Kroppslig straff er planlagt, systematisk vold. I sin mest ekstreme form er det dødsstraffen, dog uten samenlikning. Planlagt vold, uansett hvor «uskyldig» er straffbart, annet enn i strengt kvalifiserte nødvergesituasjoner. Annen, ikke planlagt vold kan imidlertid i spesielle tilfeller være straffri, dog uten at den trenger være helt lovlig eller anbefalt. Da snakker vi om enkelte typer berettiget harme.

Så blir spørsmålet om man kan slå barn i «berettiget harme» i enkelte tilfeller. Berettiget harme er litt beslektet med nødverge, men da kriteriene for nødverge ikke er tilstede, kun en unnskyldning der noen har blitt kraftig fysisk provosert. Dette punktet er viktig, og man må si et kraftig og tydelig **nei** til slikt, uansett «grunn», mot barn, spesielt overfor små barn, i alle fall helt inntil de fysisk sett er voksne og kan verge seg, der man eventuelt må vurdere om de faller inn under definisjonen av barn, men helst også lenger. Det er nettopp denne volden som er den farligste, den begått i kanskje sterk affekt mot noen fysisk vergeløs eller fysisk svakere. Åpner man for den, at en voksen i sinne kan få gi «akutt» straff, så er man på meget farlige veier. Vi må ha et enkelt, firkantet prinsippforbud, slik vi har mot promillekjøring. Det kan som kjent lett bli meget ukontrollert. Og er det ikke «akutt» eller straks, så blir det overveid og totalt uten tiltenkt effekt, en «idømt» straff, også uakseptabelt. Overfor barn vet vi også at enhver straff som skal forstås må komme raskt. Enhver straff overfor barn under 15 bør man søke unngå, men noen ganger vil man måtte lage noen hindre som barnet nok lett ser som straff.

Altså, vold mot barn er både svært dumt og straffbart, og slik må det være.

Bruk av fysiske maktmidler som ikke påfører noen smerte, f.eks tap av frihet, anser jeg som uproblematisk i denne sammenheng. Det er en annen diskusjon om hvor langt man skal gå og hvor streng det er fornuftig å være. Islolasjon over tid skal man likevel være klar over kan grense til både psykisk vold og det som verre er.

Vi vet likevel at det hos ganske mange praktiseres en del typer klaps, dask og smekk. Problemet med dette er at det nok for de fleste også vil ligge i grenseland for hva en bør kalle vold. Påføring av åpenbar og uønsket smerte, kraftig ubehag, eller noen slags skade er vold. Trusler om vold er også uakseptabelt, tilmed forsøk på. Fysiske reaksjonsformer som strengt tatt ikke innebærer noe av dette er likevel ikke helt uskyldig, for gjort mot en voksen vil man aldri godtatt det heller. Det kan være nedverdigende og krenkende. Veldig mange handlinger uten vold kan være kvalifisert krenkende, selv om ordet krenke har blitt en del misbrukt i forbindelse med ytringer om ting. Man skal selvfølgelig heller ikke krenke barn. På den annen side tror jeg ikke dette er noe stort problem at eksisterer, dette med mindre klaps og smekk, i alle fall ikke at vi trenger strengere straffer mot eller mer etterforskning av det. De er mye annet virkelig grovt å ta tak i, selv om ikke får brukes unnskyldende for å overse mindre alvorlige ting. Det bør imidlertid være en del av alminnelig helseopplysning eller foreldreopplysning, en holdning fra samfunnet, at slikt er uhensiktsmessig og uheldig, noen ganger straffbart. Først når det gjentar seg og blir systematisk kan det tenkes bli en sak for barnevernet eller tilmed påtale, men også barnevernet skal egentlig primært informere og hjelpe foreldre.

Ikke *absolutt* all påført mer eller mindre uønsket smerte er vold. Om noen klyper noen i armen for å signalisere noe så er det smerte, også om den klypte ikke hadde gitt direkte samtykke og vedkommende kanskje utbryter «au», men sjelden å kalle vold. Nevnt fordi smerte såvisst har grader, ned til det helt ubetydelige og det uten nedverdigelse i seg. Ble påføringen nesten umiddelbart godtatt uten øvrig varige ubehag så er den hva vi kaller helt uskyldig. Slikt kan forekomme mellom foreldre og barn, også i en oppdragende hensikt, og er da ikke noe å lage sak om. Dask på lanken *kan* være slik, og den kan tilmed være helt smertefri og en nærmest forventet kommunikasjonsform hos noen.

Dernest har vi bruk av fysisk makt i visse situasjoner, som løfting, dirigering, holding, selv om det er åpenbart oppleves uønsket av barnet. Det har foreldre noen ganger plikt til, og ofte helt nødvendig. Spesielt hvis barnet ellers kan skade seg selv, sette seg i fare, andre eller begå svært uønskede handlinger. I grunn opplagt, men det er viktig å ha det i tankene. Det hender nemlig også dette utarter, men det kan også være skummelt om foreldre ikke tør bruke sin fysiske makt når den trengs, av redsel for at det skal sees på som en form for vold. Overfor voksne og meget store barn bruker vi helst politiet, men overfor mindre barn er det best at foreldrene er deres «politi» i god forstand, og må kunne gjøre det som politiet i prinsippet kunne gjøre mot, eller for, en voksen i en «ulydig», ulovlig, farlig eller svært uheldig situasjon. Siden vi snakker om politiets prinsipielle voldsmonopol, hvor «vold» da regnes som det absolutt mest skånsomme form for fysisk makt som er nødvendig for å korrigere situasjonen, og da må vi anerkjenne foreldrenes rett og plikt til samme «vold», når og hvis det er påkrevet. Det hender det er påkrevet.

Men kan gjerne si at visse typer maktbruk fra foreldrene mot barna tyder på at foreldrene er inkompetente eller er mislykkede som barneoppdragere. Det synes jeg er å starte i feil ende, lett arrogant. For foreldre *er* inkompetente i mer eller mindre grad. Vi kan ikke verken straffe dem eller ta barna fra dem alle. Vi må opplyse og overbevise, samt også skille pepper fra kanel.

Altså, jeg mener, så lenge «volden» (maktbruken) enten er helt ut rimelig, kanskje pliktig maktbruk, eller en mer hjelpeløs og primitiv form for kommunikasjon via små dask, klaps eller smekk i gitte ulydighetssituasjoner, kanskje med litt tradisjoner innen den familien, så bør vi ikke hyle opp eller drive en intens moralsk fordømmelse. Jeg tror det kan være både uheldig og lite hensiktsmessig. Vi trenger av den grunn ikke verken støtte eller applaudere alt dette, heller ikke akseptere alt, bare man ikke blir helt fanatisk på det. Man må tenke etter om det faktisk er skadelig, og de samlede mulige konsekvensene av en eventuell fordømmelse, herunder mulig skade på foreldrenes nødvendige selvbilde slik at de mister all kontroll, før man gjør det til en meget alvorlig sak.

Til slutt vil jeg berøre det som kanskje er den mest uskyldige, men likevel ikke helt uproblematiske formen for fysisk kommunikasjon. Kjærtegn er fysisk kommunikasjon med positivt fortegn. Det er noe vi oppmuntrer til. Men jeg vil hevde det finnes en form for kjærtegn som har en noe negativt fortegn, da ikke straff eller slikt, men fastholding og klemming i styrke klart ut over det man normalt gjør som rene kjærtegn. Det gjelder her gjerne særlig små barn, ned til spedbarn, hvor dette kan være en god ting i visse tilfeller.

Når et spedbarn gråter hysterisk kan det ha mange årsaker, noen ganger ganske diffuse, men noen ganger ganske vanskelig å identifisere. Er det verken vondt noe sted, redsel med årsak, sulten, ensomhet eller slikt, så kan en forelder bli ganske rådvill. Av egen erfaring vet jeg at det ikke alltid hjelper med å holde barnet pent inntil seg og trøste, etter at alle andre årsaker er undersøkt. Det skriker like ufortrødent. Da vet jeg at å gripe meget bestemt, litt hardere enn normalt, da noen ganger på en såpass hard måte at det normalt ville blitt litt skremt, faktisk kan ha en umiddelbar effekt. Deretter kan man starte en spesielt stille trøsteprosess, hvor grepet stadig løsner, men hvor man også beveger seg bort, later som om man gjemmer seg. Barnet har et slags naturlig instinkt for å anta at da kan det være litt fare på ferde om det ikke er stille. I slike krisetilfeller gjorde jeg noen ganger slik, og tok gjerne barnet med på en tur, enten inne, ute litt eller tilmed biltur. Etter noen minutter, når barnet ble litt mer rolig, kunne jeg lettere identifisere hva som feilte. Som oftest var det overtrøtthet, men ikke alltid.

Utenforstående kunne trodd mine grep og min håndtering i slike tilfeller virket urimelig «brutale» mot et lite barn, men de var jo langt fra smertefulle eller slikt. Bare overraskende og litt skremmende sånn innledende, men ble trolig deretter oppfattet som en trygghet, at man har en besluttsom og kraftig forelder som kan ta vare på barnet, på den måte som trengs.

Poenget er kanskje kun det at man ikke så angstbitersk skal underkjenne at fysisk kommunikasjon, også det som ikke er typiske kjærtegn, altså de litt tøffere, kan være bra og ganske naturlig, for noen, noen ganger. I dyreverdenen mener jeg vi ser en del av det, men situasjonen er da som regel at en virkelig fare truer. Likevel synes det som om ungene straks før trygghet ved at dyremor så tydelig tar affære og for eksempel bringer ungene i sikkerhet. For noen ganger er barn bare «krakilske», trolig en form for angst, kanskje utløst av trøtthet uten at det får sove, nettopp fordi det føler en utrygghet eller utslitthet. Og ingen foreldre opplever alltid at barnet i enhver sammenheng får passe med søvn, spesielt ved reiser eller andre hendelser som har forstyrret rytmen. Eller opplever at de alltid klarer finne årsaken til problemet straks, og at hylingen da kan hindre en i finne årsaken. Lett «sjokkterapi» og fysisk understreking av alvor kan virke fint.

I enkelte tilfeller kalles dette og liknende for håndtering av barnet, og det kan skje med litt større barn. Håndtering har ikke alltid som formål å trøste, men kan både gi faktisk trygghet, men også opplevd trygghet, i det å bli grepet fast og ganske hardt, f.eks ved svært utagerende eller rent ut farlig adferd. Det er noen vemmelig grenseoppganger her, men med ekte kjærlighet til barnet, mener jeg klart at fast håndtering innimellom er både effektivt, riktig og nødvendig, både for barnet direkte, men selvfølgelig også for at foreldrene skal ha en nubbesjangs til gjøre det beste for barnet utover nuets opplevelse. Det er barnets langsiktige ve og vel som må være foreldrenes primære hensyn, bare man ikke lar innbilte langsikte hensyn ta overhånd i form av «tukt» i biblisk forstand. Det skal være grenser for hva langsiktighet får bety, at det ikke får kreve uakseptable ofringer av den kontinuerlige velvære. Her trår tradisjonelt strenge foreldre lett feil, og trenger en del retningslinjer.

Det betyr også at vi må holde fast ved en rimelig definisjon av vold, og ikke kalle alt vold som i «verste fall» bare demonstrerer en type beskyttende eller mildt kontrollerende fysisk makt. Om det så har utartet, eller kan vi si forenklet, misforstått, gått over til regulære dask og klaps, så får jeg ikke frem noen særlig avsky, mer oppgitthet. Det er når smertepåføringen har blitt det eneste formål, og når den gjøres slik at man nedverdiger, at jeg soleklart vil reagere.

Så vet jeg slike tanker for noen er å «gi ved dørene», er ullent eller kan føre til «utglidning». Javel, men jeg er da ikke enig. Noen vil alltid finne på å trekke nyanseringer ut i det urimelige, som rettferdiggjøring, men det lar seg ikke utrydde ved enkelhet likevel. En viss forenkling må imidlertid til når man lager informasjon til foreldre om rett og galt, samfunnets holdning og så videre. Disse synspunkter har ikke det som formål. Dette er for erkjennelse og bruk når man trenger fornuftige vurderinger av konkrete situasjoner man måtte observere hos foreldre og barn sammen i det daglige. Også når den ene foreldren observerer den andre.

Man skal aldri slå barn, ei heller daske eller klapse. Sagt igjen så det er soleklart, og heldigvis straffbart. Og les gjerne fra toppen her igjen, om det.

Noen debatter blir i media til skrekkelig unyanserte, overforenklede kontradikteringer og avskyerklæringer, over til prinsipprytteri, hysteri og moralsk panikk. Det er medias form, men man blir ikke klok av det, snarere dum. Fine prinsipper duger ikke alltid. Hva som er sunn fornuft er det vi diskuterer, ikke noe man bare kan forutsette alle er enige om.

Det er også lite poeng i en konkurranse om å ta mest mulig avstand fra Hagen og Ashan. Det gjelder heller om å overbevise de som ikke synes det så nøye, at de sikkert har «litt rett» tvers gjennom avstandstagen.

At vi kan enes om universelle siviliserende regler på dette området, vold, at noe alltid er uakseptabelt uansett hvem det gjelder, fra det uskyldigste barn til den mest skruppelløse terrorist, er et så fantastisk gode at feie alle eventuelle enkelteksempler på at det har blitt skikkelig voksne også av barn som fikk ris totalt til siden. Sånne tanker er nemlig både spennende og begripelige for folk.