Spar på skillingen og la daleren gå – om rik og fattig

Jeg vet ikke om det finnes en sånn «grådighetskultur» eller ikke. Men hvis det er slik, og dermed at noen burde avstå fra penger de kunne ha krevd, hvor blir det så av disse pengene? Ville de automatisk gå til de fattigste? Jeg kan ikke finne noe belegg for det. Tvert om, det er ting som tyder på at de ville gått til de som har enda mer fra fra før.

Saken er også at de som har svært mye fra før, de skikkelige rikingene, ikke er i stand til å forbruke stort mer på seg selv uten at det samtidig strømmer penger til andre. De kjøper varer og tjenester, og hvem leverer disse? For en stor del går rikingenes ekstra penger til investeringer i diverse prosjekter. Dette gir dem makt og innflytelse over utviklingen, kanskje på bekostning av andre eller samfunnet forøvrig, og dette er et klart problem, spesielt for demokratiet. Men det fratar ingen fattig noe som helst. Dermed er det moralske aspektet ved «de rike» ikke særlig stort.

En del politikere livnærer seg ved misunnelse. Dermed gjelder det å påpeke hvor mye de rike har, og hvor mye mer de får enn «oss». Selv om dette er helt forfeilet hva gjelder inntekten til «oss vanlige» så er det gode politiske poeng fordi det appellererer til følelsene fremfor fornuften. Man bør passe seg, siden de uhyrligste politiske bevegelsene har livnært seg ved følelser over fornuft, hat over forståelse, «dem» kontra «oss».

Det merkeligste er likevel dobbeltmoralen og snusfornuften. Det heter seg for eksempel at en bedriftsleder ikke er «verdt» ørten millioner i lønn, bonus eller opsjoner. Det er greit. De er ikke verdt det. Det er trolig ikke nødvendig for at økonomien skal fungere at de får så mye. Men det som gjør utbetalingene tvilsomme er ikke at de får «for mye», men at «alle skal ha mer». Sånn sett, for å holde inflasjonen i sjakk, er det fornuftig med nøkternhet i de øvre sjikt.

Dobbeltmoralen kommer frem ved at ingen kunne tenke seg anklage en lottomillionær, eller enhver som spiller lotto, for grådighet. Dette til tross for at det knapt kan tenkes noen mer «ufortjent» millionær enn en lottomillionær. Muligens har denne forskjellsbehandlingen utspring i en oppfatning av «dem» kontra «oss». I denne tenkemåten er bedriftsledere ikke «oss», men «dem». Det er normalt å føle avmakt, og avmakt forbinder vi derfor med «oss». «Dem» blir de som har makt, om så den er begrenset til egen bedrift. «De» har *valgt* å gå inn i en posisjon der de både har makt og kan tjene gode penger. «Vi» har aldri hatt valget, mener vi. Men det er ikke sikkert det er så stor forskjell på utgangspunktet til dem som hadde valget om å søke makt og rikdom og dem som ikke hadde det. Noe er det, for fortsatt finnes «strukturer», men samtidig er Norge av de land mest størst sosial mobilitet. Flinke ungdommer av «vanlige» foreldre har større muligheter i Norge til å bli en del av «eliten» en som det forholder seg i noe annet land. Men også de som ikke er «flinke» og ærgjerrige skal tas vare på og få ha et godt liv. Helt ned til de fattige. Spørsmålet er hvordan sørge for det, ut over de ordninger som allerede finnes (og det er jo en del, gitt velferdssamfunnet).

Det kan virke som at siden en typisk lottomillionær i utgangspunktet hadde lite og derfor «fortjener» millionene og sendes på tur opp til de rike, så med håp om å tenke på oss vanlige sånn bittelitt. Men kanskje er det fordi de representerer drømmene, og at selv om man kan misunne de som får sine drømmer oppfylt så kan man ikke fordømme dem som umoralske. Det ville være å fordømme oss selv.

Å skulle skaffe de fattige, også de «relativt» fattige i Norge mer er en uomtvistelig god sak. Det å skaffe de fattige mer er både den enkleste og den vanskeligste av alle politiske saker. Lett fordi det å skaffe de *aller fattigste* ikke krever særlig mye penger, totalt sett i forhold til effekten. Vanskelig fordi det å dele ut penger til de som har lite påvirker den egenskap man bruker som mål, nemlig fattigdom. Er de ikke lenger fattige, ikke *så* fattige, så forsvinner tilskuddet og man havner i en kreativ likevekt der det gjelder å skjule tilskuddet og fremheve fattigheten. Dette skaper mye moralske forargelse.

Men det største problemet vi har med å gjøre noe virkelig med fattigdommen ligger i at en generell storsatsning mot fattigdom kan føre til lavere produktivitet. Det kan bli direkte lukrativt å være fattig, om ikke rent økonomisk, så ut fra at det krever liten eller ingen innsats å motta midlene. Til slutt er vi da alle temmelig fattige, som resultat av å forsøke eliminere fattigdom.

Dette er ikke påhittet dilemma, men alle liberale samfunns dilemma. Desto mer fritt og basert på individuelt initiativ samfunnet er basert, desto større problem blir det metodisk å utrydde relativ fattigdom. Vi skal dermed ikke la være å forsøke. Poenget her er bare at å peke på de rikes penger ikke er veien å gå, og spesielt ikke dynamiske tildelte penger, slik som lønninger og opsjoner. Rentenistenes penger er mer relevant å peke på, om man vil gå den veien. Men å peke på statens penger er trolig det mest effektive, om man blir møtt med mangel på penger i forhold til gode tiltak.

Norge er et rikt land primært fordi arbeidskraften utnyttes effektivt til produksjon av verdier. At vi er effektive skyldes tre hovedsaker:

* Norge er et av de politisk mest stabile land i verden
* Norge har en ganske god utdannet arbeidskraft
* Norge er åpent for handel og samkvem med omverdenen, spesielt med de land som likner oss

Men oljen og gassen da? Naturressursene forøvrig?

Der er vi heldige, men det er ikke hovedsaken. Sverige og Danmark har ikke liknende naturressurser, men er nesten like rike som oss. Uten olje og gass hadde Norge vært fattigere, i alle fall litt, men vi ville trolig ha vært enda bedre på å utnytte potensialet i vår samlede arbeidskraft.

Et rikt samfunn gir muligheter for å bekjempe fattigdom, og fattigdom er bekjempet i Norge i større grad enn noe land vi kjenner. Der er ikke det. Det er det at det finnes mye igjen, ugjort, og for mange som, om ikke absolutt fattige nær sultegrensen, så finnes det fattige som bare kan unne seg ørlite av det de fleste kan. Dette liker vi ikke, og det sporer til handling. Dette kan vi gjøre noe med, i alle fall mye. Og det vi kan gjøre har vi råd til.

Den største variable kostnaden for vårt samfunn er verken «rikingene», helsevesenet, trafikkulykkene eller livsstilssykdommene. Det er det store antall personer utenfor arbeid, og her mener jeg ikke «bare» lønnsarbeid, men all verdiskapende virksomhet. Og med verdiskapende mener jeg ikke bare den som gir inntekter, men alt som bringer frem noe som er ønsket av andre i en slik grad at disse igjen er villig til å ofre noe av verdi for det, for dette. Det er en stor generell «verdiøkonomi» utenom pengeøkonomien, og jeg sal være den siste til avskrive den. Ikke alt måles i penger, selv om det hadde vært mest praktisk. Mange utenfor lønnsarbeid og pengeøkonomien bidrar for eksempel vesentlig til organisasjons-Norge, foreninger av alle slag, kanskje foreningen for eiere av abyssiner-katter.

Men om vi definerer fattigdom som fravær av tilstrekkelige pengemidler til et godt liv, så må vi erkjenne at pengeøkonomien er det overveiende viktigste. Vi kan ikke la «andre verdier» få ta for mye av vår tid, enn si massere, eller la oss massere av, naboen dagen lang. For ellers ville vi jo kunne si at fattigdom ikke er så viktig, all den stund det finnes så mangeherlige goder man kan nyte uten penger, eller?

Fattigdom bekjempes ikke ved å la flere basale goder bli gratis og derved dra dette unna pengeøkonomien. Det fører bare til et overforbruk, eller kompensasjonsforbruk. Man bruker mer av noe som erstatning for noe annet. Hvis hostesaft blir gratis kan det gå ut over salget av vin, som eksempel.

Fattigdomsbekjempelse betyr å prise alt mest mulig etter sin faktiske kostnad, noe som gir god økonomi i utnyttelse av godene. Dernest skal man sørge for at det er *nok* av disse godene, rimeligst mulig, f.eks ved å la mange aktører skaffe godene, motivert av økonomisk gevinst.

Kan da ikke staten bidra? Jo, det kan den, og det er primært ved å senke skattene. Skatter har den effekt at det påvirker den virksomhet som beskattes. Skatten føles som, og *er*, en straff. Fjerner man f.eks merverdiavgiften blir alt billigere og flere gode vil produseres, kanskje spesielt tjenester. Og kanskje er det nettopp tjenester, eller mangel på råd til å kjøpe slike, f.eks hårklipp eller tannlegebesøk, som gjør folk fattige. Fattigdomsbekjempelse er få økonomien til å gå, holde fred og politisk stabilitet, skape rettferdige systemer, herunder enkle lover alle kan forstå og et politi og rettsapparat alle kan begripe og støtter.

Herunder betyr det også, for den som måtte savne det i resonnementet, å sørge for at «eliten», de som har makt og myndighet til sørge for seg og sitt, ikke får bygge seg opp som en *overklasse* og la tilhørigheten til denne klassen gå i **arv**. Men det betyr ikke at vi må misunne alle som er rike og kalle dem grådige, i ren moralske forargelse. Det er nemlig ikke hensiktsmessig for noen. Den som har vært med på å skaffe verdier ved sin klokskap eler innsats bør belønnes, og belønnes slik at vi ikke er veldig ulik andre land. Leder eller «arbeider». Det er *arvelig rikdom*, overklasse, som er umoralsk i vårt moderne samfunn.

Jeg vil hevde at moralske korstog, spesielt de som er startet ut fra nærmest moralsk panikk, ikke har noen hensikt og lett kan skade samfunnsøkonomien, uansett hvor mye «rettferdig» harme som er oppdemmet og som skal rettferdiggjøre det å strupe eller forby det man ikke liker.

Selv vil jeg gjerne ha avskaffet Lotto og desslike, siden det er «skatt» på de dumme og belønning til de alle dummeste. Det finnes knapt noe mer kontraproduktiv og fordummende en slike pengespill. Og lottomillionærer burde «avstå» fra premien for skams skyld, i alle fall når vinneren ikke er meg. Men jeg tar ikke truende telefoner for å få det gjennomført, for å si det sånn. Jeg lar det skure, i visshet om at det likevel kan være av det klokeste. Kanskje trenger vi drømmene, som vi kanskje trenger incitamenter utover ethvert begripelig støvleskaft for noen ledere. Jeg vet ikke.

La oss nå diskutere hva vi skal bruke de to hundre milliardene Hydro har brakt i land, eller i hvert fall skattene som måtte ha kommet av dette, eventuelt hvordan Hydro bør investere pengene de har tjent. Å la seg hisse opp over Reitens 28 millioner, eventuelt godte seg over åtte millioner «avstått», det gidder jeg definitivt ikke. Det er da ett fett!

Men jeg **vil** engasjere meg i dette samfunnet, som med alle dets skavanker er verdens beste og mest vellykkede, for at det skal blir enda bedre og gjøre meg mer stolt av det. Noen i min bekjentskapskrets er enten dårlig stilt økonomisk eller har ikke de rettigheter og friheter som gjelder flertallet. Dette, og deres situasjon, er det jeg vil jobbe for. Og da er jeg ikke på parti med statsråd Andersen, nei.