Sponheims venstresosialisme kontra borgerlig kompromiss

Venstre-leder Lars Sponheim har uttalt at ikke bare å sitte i en regjering der FrP er med er uaktuelt, han vil heller ikke støtte en slik regjering som alternativ til en rødgrønn regjering.

SV er altså mer spiselig for Sponheim enn FrP. Greit nok at Ap er mer spiselig enn FrP. Selv er jeg oftere enig med Ap en FrP, ut fra mine ofte Høyre-nære standpunkter. Dette enda SV er «sosialistisk» (les: stasmonopolkapitalistisk), grunnleggende illiberalt, med liten sans for skaping av verdier, kun fordeling av verdier skapt gjennom arbeidsplasser de enten tror skaper seg selv, ved bare å beholde de vi har, eller gjennom «tiltak», et skatteøkningsparti for skattenes egen skyld, samt grunnleggende utroverdig og samfunnsødeleggende. Slike grunnholdninger skulle man ikke tro passet Venstre. Sponheim er da også stadig særdeles sarkastisk overfor den nåværende regjerings politikk. Sponheim kan være glitrende, og stadig bedre enn Jensen og Solberg i sin kritikk.

Jeg skjønner ar Sponheim finner Fremskrittspartiets innvandringsretorikk uspiselig. Det gjør mange, ikke minst Høyre. Men hvorfor stiller ikke Sponheim heller visse krav til et slikt samarbeid, fremfor å avvise det, når han *vet* at resultatet da lett kan bli ett av to:

1. Det blir fortsatt rødgrønn regjering, med SV innenfor og med Venstre fortsatt utenfor, i 2009
2. FrP og Høyre øker sin oppslutning kraftig, spesielt med stemmer fra Venstre, alle de som faktisk foretrekker regjeringsskifte.

Og uansett hva som skjer da så får venstre enda mindre innflytelse ett partiet har.

Det som trengs på borgerlig side er et innvandringspolitisk kompromiss, basert på en strengest mulig innvandringspolitikk som både ivaretar humane prinsipper og internasjonale forpliktelser. Jeg vil hevde at en både streng og forsvarlig innvandringspolitikk er mulig, samt en konstruktiv og offensiv politikk for integrering av de som allerede er her, og klart tar avstand fra diskriminering. Dett er jeg overbevist om at både FrP og Venstre kan la seg innordne i, når gulrota er regjeringsdeltakelse. Innvandringspolitikk fra partier i opposisjoner preget av en masse retorikk, og avstandene kan synes uoverstigelige. Både retten til asyl, kvoteflyktninger og en viss humanitet hva gjelder familiegjenforening har alle som fellesnevner. Oppgavene og uenighetene står mest omkring «krav» til innvandrere, hvor liberal man skal være overfor «fremmede» kulturelle og religiøse uttrykk osv. Dette *må* det da gå an å få til noe omkring. Omtrent der Høyre ligger, pluss noe adskillig mer konkret og spesifisert satsning på integrerende tiltak, vil både FrP og Venstre *kunne* enes om. Bare man vil.

Så sett dere ned, alle borgerlige partier med minst 5% oppslutning og lag et manifest, et historisk kompromiss, en Sundvolden-erklæring eller hva det blir, i god tid før valget. Start med innvandring, det vanskeligste. Fortsett med en klimapakke. Avslutt med et økonomisk-politisk fundament. Så kommer velgerne!