Stemmen der inne

*Resirkulert fra Usenet news no.alt.undring, 17. januar 2003:*

Jeg hører stemmer i hodet. Jeg vet ikke hvem det er, men han er veldig opptatt av klokka, sunt levesett med måltider, leggetider og arbeidstider.


Når jeg da endelig har lagt meg og følger den hvite kaninen inn på jakt etter spenningen, så låter en sånn jævla misforstått pipeverk. Han som stilte den inn kan ikke ha vært riktig klok. Det var jo i går, eller i alle fall før middagsluren. Det var jo i en annen verden. Nå, her oppe og inne i den fantastiske Matrix er det stadig noen som kaller meg tilbake til den virkelige der nede. Alltid haster det noe aldeles forjævlig. Ellers kommer de slemme og fanger meg.

Men jeg vil da ikke det. Akkurat nå er jeg på vei inn i en grønn hall svevende på en sky etter en kvinne som rir på en hest og skal vise meg en hule under Glittertind, der vi skal sitte i en slede, spise macadam-nøtter og siden elske eller noe, i alle fall nesten.

Akkkurat da, av alle øyeblikk, da kommer den stemmen og befaler meg opp, ut. Hva i helvete skal jeg opp for nå da? – Spise, sier stemmen. – Du har ikke spist. Du skulle bare sove en time og du har ikke spist. Bare kjenn etter så merker du at du er sulten. Dessuten skal du late vannet. Bare innrøm det. Du skal litt. Om fem minutter piper det igjen. Du får ikke en sjanse. – Jo!

Så piper faenskapet *igjen*. Kan det da aldri lære? Kan det da aldri lære seg å stille inn den pipinga litt *realistisk* i det minste. Plage en stakkar med å pipe bare sekunder etter at en forsvant inn i de dype skoger med Fantomet, til Sala og hele haremet.

Jeg vil da ikke ha mat nå. Komme her når verden holder på å gå under og jeg nærmer meg målet, finne den hellige gral og snakke om *spising* og det som enda banalere er? Kan ikke den stemmen bare gå og gjøre det selv? Ikke plage meg.

Andre ganger er det jobben. Noe så trivielt da. Jobbe! Hah. Tjene penger. Hah. Som om verden besto av penger. Man har da andre herligheter å oppsøke her før det er for sent. Jeg har ikke tid til å stå opp og gå på jobb nå, men stemmen driver på hver gang det akkurat har startet å pip-pip-pipe. Sadisten sitter her inne og bare *venter* på at det skal pipe for å komme med sine befalinger igjen.

Jeg vil ikke. Jeg vil i alle fall ikke nå. Senere. Det nytter likevel ikke. Nå har stemmen fått meg til å tenke på det og det og det, enda jeg drev med *det*, hva det nå enn var igjen. Herlig var det i hvert fall, gjesp, så lenge det varte og i grunn var det … søren jeg kommer ikke på det. Og så må jeg litt, det er helt forbasket riktig.

Åååååkay, da. Åkei, ja, ja, jaaa.

Dæven, så sulten jeg er. Hva er klokka? Åtte?? Åfaa….

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted