Tenke positivt

«Du må tenke positivt», formaner jeg. «Ikke forklare det som er med noe som har skjedd», forklarer jeg, som om jeg er den rette til å si sånt. «Du må tenke nåtid og fremtid, bestemme deg for hva du vil og gjennomføre det», oppfordrer jeg, som om det var noe jeg var god til.

Min venninne nikker. Hun vet. Hun har prøvd det uendelig mange ganger.

«Du må gjøre noe med søvnproblemet først og fremst, ikke sant?» slår jeg fast. «Tenk ikke på hva som får deg til ikke å sove, tenke på hva som får deg til å sove. Tenk på hva som gir deg en god dag med humør og arbeidslyst, ikke hva som ga deg en dårlig. Forsøk så gjenta det. Tenk positivt, kjære deg.»

Min venninne nikker. Hun vet. Hun har prøvd det uendelig mange ganger.

«Du må tenke på deg selv først», forklarer jeg. «Du må bli sjefen i ditt eget liv, sette deg dine egne mål, ikke tenke på hva andre synes, hva som er sunt eller hva som forventes av deg. Det er ditt liv!» formaner jeg.

Min venninne nikker. Hun vet. Hun har prøvd det uendelig mange ganger.

Vi møttes vel nærmest ved en misforståelse, hun og jeg, for noen år siden. Hun bodde i nabohuset, men selv etter to år hadde jeg knapt sett henne. Vi var begge enten bare inne, opptatt med vårt, eller på rask vei ut eller inn, knapt tid til å hilse når man tilfeldigvis støtte på hverandre. Det er jo sånn det er.

«Hei, nabo, du må gjerne komme inn på en kopp kaffe», inviterte hun. Jeg nølte litt, men takket ja. Jeg ble loset inn gjennom en lite regnskyll av unnskyldninger for hvordan det så ut, alt rotet, men du skjønner at, og så videre. Jeg banet meg vei frem til en sofa, skjøv unna et par plagg og en del ting og tang som lå strødd der, og satte med ved et like rotete bord fullt av askebegre, kaffekrus og en laptop. På gulvet lå småbarnsleker strødd utover, sammen med en støvsuger, et par plastposer og øvrige gjenstander. TV-en sto på. Hun kom omsider med et krus kaffe, lurte på om jeg ville ha noe i kaffen og satte seg, dro beina oppunder seg i stolen.

Vi pratet litt om det vi hadde observert av hverandre, det lille, om hva vi drev med, om katten hennes som jeg kjente bedre enn henne, om den lille sønnen hennes jeg hadde sett leke utenfor en gang i mellom, og om løst og fast, en times tid. Jeg forsto hun var sykmeldt for tiden, men det var jo ikke min sak. At sønnen mest var hos faren, som hun en gang bodde sammen med. Avsluttet med at vi jo burde holde kontakten, og at vi jo kunne ta en kaffe en annen gang også. At det var hyggelig. Men det skulle gå adskillige måneder til neste gang.

Det var da jeg fikk et innblikk i hennes nyere livshistorie. Historien startet med det henne, mannen, graviditet og et barn, deres første, som snart skulle fødes. Og om hvorfor det ikke gikk slik. Og om det som siden fulgte. Om kampen for å bli bedre, få mer tid og lov til å ha den lille gutten sin hos seg. Jeg lærte gradvis et menneske å kjenne hvis åpenhet og direkte ærlighet var et kjennetegn, sammen med stor menneskelig varme og evne til å både fortelle og lytte.

Over et års tid fikk vi stadig forskjellige småting med hverandre å gjøre, ut fra at vi leide bolig av samme huseier. Vi tok noen turer til Strømstad for å handle røyk og vin, vi planla å gå turer for å bedre formen, siden vi begge trengte noen å gå med, ha avtale om å gå med noen, slik vi trengte, for at det skulle bli noe av. Bare hun ble bedre.

Men hun var stadig syk, og en dag var det mørkt hos henne i en måneds tid. Siden fikk jeg vite at hun hadde blitt hentet med ambulanse etter å ha falt om og blitt liggende, og det hadde skjedd når gutten hennes var der.

Etter et par lengre sykehusopphold tok vi igjen opp kontakten, først med samtaler over kaffekoppen, siden ble det tilmed noe av å gå turer også. Ikke langt, bare så det merktes, en gang i uka, med planer om å øke til to og om å gå stadig lengre på hver tur.

Likevel var det oftere at disse turene ble avlyst enn gjennomført. Enten var jeg bortreiset eller opptatt, eller hun var syk eller for sliten.

Når det ikke ble verken fottur eller handletur gjorde jeg likevel en regel av å holde kontakten, stikke innom, ta en prat over en kopp kaffe. Gjerne overraskende. Alltid velkommen.

Er det noe som er lett, så er det å være klok og sindig analyserende, gi gode råd og filosofere litt. Man tror man vet noe om livet etter snart femti år med et. Man tror man vet at sorg går over og at man må videre. Man tror man vet at mange sykdommer også har å gjøre med psyken og at det finnes greie teknikker og tankesett som kan hjelpe til å holde en frisk og rask. Det er så lett å overse historien, preke fremtid, positiv tenkning og det å bli herre over sitt liv i stedet for å la livet bli herre over en selv. Det er ikke grenser for hva jeg kan om det. Man har da hatt sitt, men klarer seg. Det er så lett å være den erfarne, spesielt når man er den eldre. Så lett å tro man har erfaring å dele, kanskje noe å lære bort om mestring og tenkesett, siden en selv såvisst også har vært langt nede i perioder. Så lett å gi oppmuntring og anerkjennelse. Så lett å tro man egentlig vet best og hvordan man skulle taklet selv de forferdeligste ting ved bare å gå videre.

Men det er jeg som er den som hver gang vi har snakket har lært noe nytt om mestring. Og hun bærer på noe jeg aldri, aldri vil kunne fatte, og aldri har noe ønske om virkelig å fatte. Å miste et barn.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted

2 kommentarer om “Tenke positivt”

  1. Jeg har egentlig ikke ord her jeg sitter… Men prøver likevel…
    Det rører meg langt inni sjelen at du faktisk bruker tid og tanker på å skrive om dette.
    Klarer ikke si så mye er enn TUSEN TAKK for at du deler dine tanker og refleksjoner, og må også si at jeg er utrolig glad for at vi traff hverandre ved et «uhell» den gangen:) Jeg setter veldig stor pris på ditt vennskap, og jeg lærer masse av deg, skjønner du. Alltid godt å prate med deg!

    Slutten på innlegget ditt setter virkelig spor i meg, har aldri tenkt tanken på at du kan ha lært noe av meg….

    Har et stort ønske om at kontakten mellom oss vil bestå, det gir meg så mye å ha ditt vennskap i livet mitt.

    Jepp, det var min kommentar til et blogginnlegg som jeg kommer til å lese mange, mange ganger! 🙂

    Sees snart!

Det er stengt for kommentarer.