Som muligens tilhørende det mindretall som verken har lest Ane B. Ragdes roman Berlinerpoplene eller Eremittkrepsene, og trolig heller ikke kommer til å gjøre det, så har jeg fulgt TV-dramaserien med stor interesse. Slike norske produksjoner av dette formatet er alltid av interesse. Det er ikke noe det er overflod av. Det koster å lage slikt for kun norske, kanskje nordiske seere.
Men et TV-drama skal sammenliknes med sammenliknbare andre TV-drama. Å sammenlikne med boka eller bøkene, altså romanene, er ikke mulig å gjøre på en rimelig objektiv måte. De som har lest boka eller begge har dannet seg sine egne bilder og tolkninger. Et manus kan heller aldri yte romanen rettferdighet når det gjelder detaljer. Skal man vurdere dette så bør man vurdere den som om romanen aldri hadde eksistert, at dette er et rent manus. Det er to ulike kulturuttrykk. Man sammenlikner for eksempel ikke billedkunst med fotokunst, selv om samme motiv skulle vært brukt i begge former.
Første episode ga ikke noe særlig godt inntrykk. Det var mangler på både handling og på humoristiske innslag. Det som imidlertid ble klart var at dette er en vaskeekte familietragedie, i betydningen tragisk familiedrama. Sykdom, demens, en nedslitt bondegård, taushet, fremmedgjøring, asosiale individer. Noe måtte ha vært tragisk i fortiden, siden familien hadde blitt slik. Desto mindre kontakt med familiens røtter, desto mer veltilpassede mennesker, og omvendt.
De to neste episodene ble for meg en stor opptur. Det ble mer handling, mer komiske, absurde situasjoner og vi fikk litt bedre innblikk i hva slags mennesker dette var. At skuespillerne Nils Sletta, Bjørn Sundquist, Jon Øigarden, Espen Skjønberg og Andrine Sæther gjør en fabelaktig innsats er hevet over tvil. At dialekten ikke er trøndersk, siden det foregår i Trøndelag, ser jeg ikke på som noe problem. Man får betrakte dette som et langt teaterstykke satt opp på «location» og filmet. Ikke alle drama foregår på den dialekten karakterene trolig hadde snakket om de hadde eksistert som personer. Det svekker det ikke som drama, men tar bort illusjonen om at noe slikt virkelig kan ha foregått. Og på TV/film er det ofte et tilleggsmoment, at det skal virke mer realistisk enn teater.
Berlinerpoplene har allerede rukket å bli historisk. Tredje episode ble sett av hele 967 000 mennesker, skrives det. Det er dermed vår mest sette dramaserie etter århundreskiftet. Det er bare å ta av seg hatten og gratulere NRK med det.
I kveld kl 21:35 sender NRK fjerde episode. Forrige episode sluttet med at det kom frem at slektskapsforholdet mellom familiemedlemmene ikke var helt som de hadde trodd, etter at «far» etter litt mye «innabords» hadde røpet en godt skjult familiehemmelighet. NRK opplyser i sin omtale at Margido skal bli invitert til å feire nyttår sammen med denne enken Selma (Anne Krigsvoll), noe som naturligvis skal få visse konsekvenser, at Torunn skal jobbe som hundepasser i nyttårshelgen og gå tur med hunder som er redd for raketter, møte en hundekjører i marka og bli forelsket, at Erlend skal bli lykkelig over å komme hjem til København, og der planlegge nyttårsfest, og at Tor og Tormod skal sitte alene på gården Neshov og spise — boksemat. Så jeg vil ha med meg hvordan dette går, og gjerne bli enda bedre kjent med disse typene, alle som en, og dessuten kanskje få litt innsikter i ting og relasjoner jeg aldri har tenkt noe over. Det er for meg et godt drama, god TV og en godt anvendt time på en mandagskveld.
Regi: Anders T. Andersen og Sirin Eide
Manus: Anne Regine Klovholt og Åse Vikene
Produsent: Bitte Monn-Iversen
Musikk: Fläskkvartetten
Foto: Arne Borsheim, Odd Reinhardt Nicolaysen, Christine Heitmann
Scenograf: Siri Langdalen
*Også publisert på iNorden.no.*