Usolidarisk kvinnekamp

Åslaug Haga:

det er kun 35 prosent kvinner i kommunestyrene. På de 20 siste årene har det nesten ikke vært framgang. Fortsetter det i samme takt, tar det 80 år før vi har like mange kvinner som menn i kommunestyrene.


Like mange kvinner som menn blir det aldri, om da ikke skal favorisere kvinner spesielt, men da risikerer man å få motsatt problem, under 36% menn på sikt. Det Haga mener er minst 40%. Er det så en *avgjørende* forskjell om det er 35% eller 40%? Med 35% av en «gruppe» som har 50% av befolkningen er denne «gruppen» meget **vel representert**. Gruppen kunne selvfølgelig gjerne hatt 45, 55 eller 65% representasjon uten at den ville vært urimelig overrepresentert.

Men hvorfor er det bare gruppen kvinner, eventuelt menn, som skal kvoteres? Hva er det menn har felles med menn, og kvinner felles med kvinner, og gjør menn så umulig lite representative for kvinner, og kvinner så umulig representative for menn, at det er tvingende nødvendig å sette det **frie valg** til side og tvinge gjennom en kvotering? Man skulle tro kvinner og menn hadde fundamentalt forskjellige politiske interesser, men det faktum at de fleste politiske partier har god representasjon av begge kjønn tilsier at så ikke er tilfelle, og ikke blant folk flest.

Hva med funksjonshemmede, ungdommer, eldre, homofile, enslige, samboende, gifte, svensker, pakistanere, samer, innflyttere til kommunen, trygdede, sosialhjelpsmottakere, kortvokste, huseiere, leieboere, bedriftseiere, ledere, mellomledere, arbeidere, høytlønte, lavtlønte, offentlig ansatte, bileiere, syklister, fotgjengere, lyshårede og kjeivhendte? Er ikke dette grupper som er ulike hverandre på mange vis, har ulike interesser og har ulik bakgrunn for politiske meninger? Burde ikke Haga ha like stor omsorg at disse gruppene ikke bare var rimelig representert og kunne tale for seg og sine, slik kvinner allerede kan i aller høyeste grad, men at de også var mest mulig *matematisk riktig* representert?

Noen av de nevnte gruppene har egenskaper som er temmelig irrelevante politisk sett, greit. Mellom av gruppene skjer det stadig migrasjon, slik de ikke er statiske. Mange kan tilhøre flere grupper, og mange ingen av dem. Det er greie innvendinger mot å lage særordninger. Noen av gruppene er deres tilhørighet en «privatsak» ingen skal behøve spørre dem om og som ikke er registrert noe sted. Det vil være «ukorrekt» å kvotere slike grupper, ja.

Men med kjønn forholder det seg annerledes. Kjønn er man født med og kan ikke endres. Det er offentlig registret hvilket kjønn man er. Kjønn er sansbart, både synlig, følbart og kan høres, tilmed luktes nå og da. Heldigvis. For hvis det ikke hadde vært det måtte vi ha innført obligatoriske jakkemerker med kjønnssymbol eller ulik farge, kan skje helst noe tatovert i panna. Enkelte samfunn vi ikke liker å sammenlikne oss med har ennå strenge kleskoder, trolig fordi den offentlige registreringen av fødsler og kjønn er så mangelfullt utviklet. Samfunn, vårt og andre, har et klar og tydelig behov for å vite kjønn, straks, aller først, foran alder, navn, status, meritter, erfaringer, kompetanse, rykte og evner overhode. Kjønn er ingen privatsak og aldri irrelevant, det er alfa og omega!

At finnes dem som bytter kjønn teller ikke. De er så forsvinnende få ennå, og de blir enten sett på som litt tragiske eller komiske, som en sykdom eller som klovneri.

Forestillingen om at enhver gruppe mennesker først og fremst kan deles inn i sine to kjønn er grunnfestet også i vår kultur. Ikke sånn at det er den eneste inndeling, for vi elsker grupper og inndelinger, for da blir det orden. Det er altfor mange individer til at vi kan forholde oss til dem som sådan. Vi må deles opp og tillegges egenskaper etter gruppe. Kvinner tenker visstnok på en annen måte og prioriterer på en annen måte. Enda hele verden daglig forteller at sånn er det ikke, spesielt ikke innenfor politikk. Jeg har aldri hørt om at alle kvinnene stemte likt, og ulikt alle mennene, i en større politisk forsamling. Fakta, daglig erfarbare sådanne, spiller nemlig ingen rolle i dette. Dette er en del av vår felles mytologi.

Denne myten forblinder og gir feil fokus stadig vekk. Fordi det ikke er fysiske hindringer for kvinner, og knapt nok noen sosiale igjen, så må man lete med lys og lykter for å finne dem, det er kilometerhøye stabler med forskningsmateriale for å finne ut av dette. At kvinner i visse sammenhenger er *matematisk* noe underrepresentert bare *må* ha sin forklaring og noen være moralsk ansvarlige for dette forferdelige misforhold.

At andre grupper vi kan dele folk inn i er mye mer relevante for politikk ser ikke ut til å bety noe. Det er kvinner som skal fokuseres, samma søren. Ta pakistanere, ungdommer, eldre og funksjonshemmede. De tre førstnevnte har en rekke sosiale hindringer for å bli politisk representrert, herunder slike hindre som heter **manglende politisk interesse** (og det er tusen andre grunner). De to sistnevnte gruppene har en rekke fysiske hindre, ikke bare for å delta i politikk, men delta i samfunnet.

Men så erkjenner vi at det er store forskjeller innen gruppene, at ikke alle grupper er det mulig å «tilgodese» helt matematisk. Bare unntak for kvinner. Menn nevnes forresten sjelden, selv om menn er sterkt underrepresentert i en del yrker og på en del arbeidsplasser. Menns tildels sterke underrepresentasjon her og der nevnes med «bekymring» som et slags gissel for stadig fokus på kvinners mer moderate sådanne.

Misforstå meg rett: At kvinner blir enda mer representert i politikken, og alle styrer og yrkesgrupper, gjerne til over 50%, er en fordel, og ønskelig. Det er ingen grunn til stoppe ved 40%. 65% kvinner vil være helt greit, om ikke akkurat noe mål i seg selv.

Men min påstand er at alle lider, både individer og grupper, på at det fokuseres så ensidig på kvinnerepresentasjon nå når den er så god som den er og når det er så mye annet å ta fatt i.

Min alternative parole er: Ved neste valg, skal det som prøveordning, nomineres minst 10% funksjonshemmede. Alle kommuner som ikke har utformet sin kommunsetyresal og formannskapssal universelt (laget tilgjengelig for alle), tvangssammenslåes med nærmeste nabokommune som har gjort sin plikt. Det ville vært noe. Det holder med ett valg under tvang. Så vil akkurat dét problemet trolig være løst en gang for alle. Siden, og i mellomtiden, kan man konsentrere seg om individer, eventuelle andre underrepresenterte grupper, og finne løsninger praktisk og politisk. Og sørge for at det er 100% skikkelige *mennesker* i kommunstyrene.

Kvinner er det faktisk nok av, både her og der.

Pepper legges i boksen nedenfor.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted

2 thoughts on “Usolidarisk kvinnekamp”

  1. Hehe, knakende bra innlegg. Jeg har ikke pepper, jeg nikker samtykkende. Det fokuseres altfor mye på dette med kjønn. Og du har helt rett, individtenkning er mye viktigere – og underrepresentert!

  2. «Ved neste valg, skal det som prøveordning, nomineres minst 10% funksjonshemmede.»

    Godt tiltak. Men mener du funksjonshemmede menn eller kvinner? De har kjønn de også, vet du …

Det er stengt for kommentarer.