Vegdirektoratet og kritikken mot bompengeselskapene

I Norge er det tradisjon for at bompengeinnkreving organiseres som en lokalt finansieringsselskap. Dette er som regel eid av kommuner og fylkeskommunen i fellesskap, med eget styre. Unntaksvis er det eid av Staten, som såvidt jeg forstår er situasjonen for Svinesundforbindelsen. Disse selskapene skaffer pengene ved lån på finansmarkedet og nedbetaler gjelda med bompengene, minus finans- drifts- og administrasjonskostnader. Vegvesenet rekvirerer så penger fra selskapet ettersom de vedtatte prosjektene bygges, etter en standard avtale. Hvert byggeprosjekt og hver innkreving er vedtatt i Stortinget.


Vegdirektoratet er gitt oppgave å kontrollere regnskapene i ettertid. Dette er i seg selv en merkelig konstruksjon, ettersom det normalt er eieren som selv går gjennom regnskapet til sitt eget selskap. På den annen side, siden Stortinget har bestemt innkrevingen er det rimelig at samme Storting krever innsyn i regnskapene.

Det spesielle er imidlertid at Vegdirektoratet også har sin egen agenda. Direktoratet ønsker et statlig, sentralt bompengeselskap og overføre alle innkrevingskonsesjonene til det. Dett sier de i høringen til siste Nasjonal Transportplan. Vegdirektoratet har dermed en interesse i å maksimere kritikken av selskapene slik at de fremstår som mest mulig udugelige og pengsesløsende.

En ting er kritikk, en annen ting er når det blandes sammen med et politisk spill. Det mener jeg Vegdirektoratet gjør, ut fra innholdet i de siste kritiske merknadene til regnskapene. Her er gjort merkelig, uholdbare sammenlikninger med selskaper i ulik fase. Her er satt spørsmål ved disposisjoner som man kunne ha avklart årsaken til ved en telefon til syreleder. Her fremstilles honorarer som lønn. I ett tilfelle kritiserer Vegdirktoraet egentlig seg selv, som genralforsamling, siden det er den som har bestemt størrelsen på honoraret til styrelederen. Enten er det en kuriøs glipp eller så er det sjikane.

De utgifter bompengeselskapene har er for det meste styrt av vedtakene som er gjort, om f.eks innkrevingsform og av direkte pålegg fra Vegdirektoratet. Selskapene er i praksis direkte underlagt Vegdirektoratet, men likevel sender vegdirktøren ut sine merknader til full offentlighet før selskapene selv har fått uttale seg og korrigere eventuelle misforståelser.

En «naturlig konklusjon» på Vegdirektoratets kritikk, eller offentlige uthengning, blir at da bør Vegdirektoratet overta selv, og se hvor lett det er å drive billig. Og det er akkurat det direktoratet vil vi skal konkludere med.

Bompengeselskap er selvfølgelig fritt vilt. Ikke bare saklig kritikk kan fremføres, men gjerne også usaklig. Vi som betaler bompenger vil selvfølgelig gjerne høre det vi hele tiden mistenker, at pengene ikke kommer frem dit de skal. Det er nemlig en så uhyrlig tanke at det ikke spiller noen rolle om kritikken er berettiget. Mistanke er nok, og harmen brer seg. Vi er tilbøyelige til å mene at slik finansiering og innkreving burde vært kostnadsløst og et ulønnet kall for alle involverte. Og vi får selvfølgelig vann på mølla alle som «alltid har sagt» at bompenger er en dyr måte å finansiere veier på, en synspunkt som delvis er og har vært riktig, men ikke alltid riktig for alle metoder og systemer.

Men vi bør være på vakt overfor våre penger.

Blir det et statlig bompengeselskap, i samme hus som Vegdirektoratet, eller som en regulær avdeling derunder, så har bompenger endelig blitt en måte å finansiere statens eget budsjett på. Alt skinn av at det er våre lokale penger, som **gis** til vegvesenet for utført oppdrag, blir borte. Elementet av privat finansiering, som det kalles, blir borte. Vi kan da like godt la bompengeinnkreving legges til Toll- og Avgiftsdirektoratet eller til Skattedirektoratet. Det vil bli enkelt for finansministeren å kreve bompengeinntekter til hva det skal være av «gode tiltak» den til enhver tid sittende regjering mener pengene bør gå til.

Vi, vi som eier og kjører bil, har i tur og orden tapt alle bilavgiftene til statskassa. Det vil si at, for eksempel, «veiavgiften» som mange ennå kaller den, går direkte til statskassa, ikke til veier, som var begrunnelsen den gang den ble innført. Alle de andre avgiftene går også til statskassa. Noe bevilges tilbake til veiformål, men bare en mindre del. Det er jo så mange andre gode saker som trenger penger. Bilavgiftene er i dag en del av statsfinansene, ren skattlegging, kall det gjerne for å opprettholde velferdsstaten. Det er jo greit, men kall det da ikke noe annet. Som penger til veiformål er de altså «tapt» for mange årtier siden.

**Nå står vi i ferd med å tape** også bompengene, om lokale bomveiselskaper blir så uglesett og mistenkeliggjort at departementet velvillig vil sette inn «tiltak» og konfiskere det hele. Da kan ikke lokale politikere lenger protestere og nekte pengene brukt til annet enn det de er innkrevet til. Da må man eventuelt gå til Stortinget for å sutre om det. Det betyr at reell makt og penger er flyttet, fra oss, til onkel stat og til politisk konkurranse med ethvert annet godt formål, igjen. Så havner de til sykehusdrift, staten kan redusere sine bevilgninger det og øke kontantstøtten, eller whatever. Poenget er ikke at det er noe som helst galt i slike formål. **Poenget er at vi risikerer enda mindre penger til veier.**

For i politikken er det alltid greit å ha en stort budsjett man kan saldere, skalte og valte med, en post man kan redusere, år for år, for drysse over andre formål som gir mer politisk uttelling, eller mindre tapt ansikt, der og da. For det å da penger fra veibygging og drift, det koster som vanlig lite politisk sett. Man kan spørre seg hvorfor det er slik, siden vegbygging har folkelig støtte så det holder. Jeg tror det har noe med at som bilist er man ikke «offer» for noe det er verdig å være offer for. Et effektivt samfunn, med samferdsel, og ved det velferdsgode veier er, har ikke nok prestisje. Det er ikke synd på oss. Vi lider ikke. Trolig må vi endre taktikk, og bli et lidende folk, vi også. Vi kommer oss ikke ut til kundene våre, på jobben lenger, vi mister mulighet til å bruke hytta og må la den selges, vi rister i hjel og blir syke av det, vi får ikke besøkt vår syke mor og ikke bragt vår barn i barnehagen. Tar du ansvaret for det, politiker?!

**Det er en maktkamp om midler Vegdirektoratet primært driver i disse dager. Det er bilistene som skal flås, igjen.**

Og la det være klart at disse selskapene sikkert har svin på skogen, og det må slås ned på, av lokale myndigheter som eier selskapene, primært, og la oss gjerne få vite om misbruk blant de vi har valgt til å forvalte våre penger. For all del. Men direktoratets nylige rapport overbeviser derimot ikke om at står så ille til.

Ett sentralt bompengeselskap blir neppe noe særlig billigere, men det er jo mulig. Men hva hjelper det om vi mister garantien for hvor pengene går, og kravet om lokalt initiativ? Utspillet om Oslo-bompenger til **drift** av buss og bane skremmer. Det betyr et evig tilskudd og evige bompenger, selv etter at prosjektene er nedbetalt. Det neste blir da at lokaltogdrift på Rørosbanen skal betales av bilene på E6. Siden blir bompengene firedoblet, av klimahensyn. Til slutt blir det da urettferdig at visse strekninger ikke har bom, og det må settes opp, helt uten lokalt initiativ eller lokale prosjekter. Lurt igjen, for hundrevis av milliarder, ut fra småligheter.

Bergens Tidende (NTB)

Fredriksstad Blad

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted