*Fra Usenet News no.alt.frustrasjoner 1. januar 2002:*
Norge er et godt land å bo i. Vi har gjennom noen generasjoner bygget det landet vi trenger å bygge, så nå er det tid for andre visjoner. Vi har noen fattige, men de får noe skylde seg selv hvis de ikke kan arbeide, og vi har noen rike og det er litt for ille hva de tjener. På 1800-tallet fikk vi jernbaner og på 1900-tallet fikk vi veier og flyplasser. Dessuten fant vi olje, så vi har inntekter nok til å leve bra og spare en masse.
Før trengte vi visjoner om å bygge opp noe solid for fremtiden. Vi fikk bygget et sosialt nettverk uten sidestykke, kalt velferdsstaten. Vi fikk modernisert landet fra en av Europas definitive utposter til en mer moderne utpost i det samme Europa. Landet ble elektrifisert og til sist fikk vi også telefonkabler til alle hjem.
Oljeeventyret var en visjon, om noe sent. Da vi først skjønte at det *var* olje så lot vi det hele gå sin planmessige gang. Statoil. Bygge opp et nasjonalt oljeselskap som kunne danse med de store, på sikt. Først lot vi utlendingene bygge ut og lære opp norske selskaper i drift av plattformer. Teknologioverføring. Vi skulle bli like gode og helst bedre. Kjempesuksess. Blant annet derfor er vi der vi er i dag, fornøyde.
NSB, NRK, Vinmonopolet, Televerket, NATO, SAS, Folketrygden, UP, Helsedirektoratet, NVE osv. Alt skapt ut fra visjoner den gang slike visjoner var nødvendige for landet. Resultatet er et av verdens tryggeste land i bo i.
Og i dette århundre har vi selvsagt nye visjoner. Visjon*er* er kanskje ikke det rette. Vi har én visjon. Kanskje ikke riktig å kalle det én visjon heller. Vi har nemlig egentlig en *nullvisjon*. Nullvisjonen skal gjøre oss til et null-land. Null er som kjent ikke negativt. Null er selve Tryggheten. Ja, vi skal trygge tryggheten.
Derfor har vi et Statens Pensjonsfond. Det skal trygge oss mot økonomiske problemer om 50 år. Nå er det bare få helt voksne og ansvarlige mennesker i dette landet som lever om 50 år, så det bør holde som tidshorisont i denne omgang. Neste generasjon får tenke på åra etter det. De finner sikkert på noe. Det får være måte på til visjoner.
Vi skal ha null fattige og null rike, på sikt. Vi liker nemlig ikke at noen menger seg mens andre sulter. I alle fall ikke i Norge.
Vi skal ha null drepte i ulykker. Da må farten ned. Vi har kjørt og reist altfor fort. Se bare på utviklingen. År for år nærmer tallet
skadde og drepte seg null, i hvert fall pr reist kilometer. Om 50 år er vi der, om det så skal bety at farten også er null.
Vi hadde for eksempel Jagland og hans visjon Det norske Hus. Det var en visjon for vårt århundre. Jagland var bare tidlig ute, visjonær som han alltid har vært. Det norske Hus gikk slett ikke av moten med Jaglands fall. Vi bygger jo det nå. Et *hus* er som kjent noe vi bygger og vedlikeholder som best vi kan for å beskytte oss mot de ytre ubehageligheter. Vær, vind og temperatur, for eksempel. Klær til alle, hus til alle, og et digert *norsk* hus der vi alle er beskyttet og trygge mot det fæle der ute i verden. Særlig der hvor ting skjer og utvikler seg med en svimlende fart er det best å beskytte seg ekstra godt mot. Derfor har huset bare en glugge mot syd. Mot nord er vinduet noe større. Vi bor jo ikke i Nordvegen for ingen ting.
EU er ikke noe vi trenger her. De får holde på med sine gale visjoner om enhet og sitt fellesskap, sammen med sine transportproblemer og visjoner på det området. Vi har helt siden 60-tallet kunnet kjøre i 90 nordover fra Oslo. Snart skal det bli 100 og det får absolutt holde. I Oslo var det 50-tallet en visjonær som fant på å stake ut en veitrase over Ryen og klarte kalle den midlertidige lokalveien den gang for «Europaveien». Der ute, helt opp til Strømstad hadde de fått Europavei 6. En gang, en gang inn i de gyldne sekstiåra skulle den komme helt opp til Oslo, da, *da* skulle vi ha Europavei, ja. Fire felt, intet mindre, strakt inn til hjertet av Oslo, fra det store Europa. Og den kom jo, omsider, ca 1990. Vi er i dag stolte av den flotte sydvei mot Europa, tvers gjennom Ringnestunnelen og Østfold. Så kom ikke her og si en glugge ikke holder.
Det var også en gang en visjon om en moderne storflyplass i landet. Problemet med slike visjoner er at de egentlig ikke er noe vi *trenger*, i alle fall ikke da de starter. Vi hadde jo Fornebu da, som en grei foreløpig løsning. Det viktige er i grunn i slike saker *hvor* den skal ligge, ikke at den kommer innen den er blitt nødvendig.
Sånn er det også med andre ting. Driftsorganisasjoner for oljevirksomhet, veistrekninger, jernbanelinjer og alle tenkelige anlegg vi tror vi trenger. Vi må få diskutere *hvor* ellers er det jo ikke noe moro en gang.
Skal det bygges noe helt nytt for en gangs skyld, f.eks en moderne storflyplass, en opera, et nytt «tilsyn» eller etat så har vi de mange som helst vil ha det på strekningen Oslo-Bærum. Det er jo der vi bor, de fleste av oss. Så har vi motpartene. De er ikke enige om hvor de vil ha det nye, og egentlig er de overbevist om at det passer best *her*, eller her oppe i nærheten i hvert fall. Det eneste de er enige om er at det ikke skal ligge i Oslo. Vi kommer jo ikke til å få *to* operaer her i landet, for eksempel. Ikke kommer vi til å få flere enn et nytt flott sykehus heller. Derfor gjelder som bare å få det utsatt så lenge at man kan leve i håpet om det kommer *hit*. Hit opp. Distriktene. Bosetting. Lange avstander. Vi har fått for lite her, sett i forhold til hva vi bidrar med av verdiskaping. Og kom ikke her med EU. Det er jo enda lenger, og våre ressurser har de alltid villet hatt. Fisk, særlig. Vår fisk. Fisk som vi skal selge dyrest mulig og leve av. Dessuten kan vi ete den selv, om de ikke vil ha den.
Så det blir null uthuling av sjølråderetten, null veiutbygging mer enn det *høyst* prekære ti år etter at det ble prekært, så nær null fart som mulig og ellers mest null med det meste.
NSB drev forresten med å være feil visjonære en stund på nittitallet. Signatur, Agenda og Puls. Den nye æra for norsk togdrift. Hurtig og effektivt, moderne og komfortabelt. Man trengte bare noe penger til å sanere planoverganger og modernisere jernbanestrekningene en smule. Å fjerne planoverganger var jo dessuten passe nullvisjonsk, så dét kunne vel Stortinget være med på? Vi vet hvordan det gikk. Annus horriblilis 2000. Nord og ned med NSB. Feil type visjon for Norge i det 21. århundre. De fikk så det satt, og nå ligger NSB nede for telling som aldri før. Og fortsatt er det ett spor, mobiltelefon som viktigste verktøy for
fremføring av tog og ørten hundre planoverganger igjen. Det er penger til å ta bort en ti-tolv årlig, slik at om 40 år er det meste gjort. Samtidig kan togene sette ned farten litt, så blir det helt trygt langs de gamle linjer. Noe uggent med slike steinras, med de kan vi da ikke noe for heller. Vi kan likevel kjøre tog enda litt saktere tog rundt svingene i Nordland slik at man kan se steinene i tide, der de ligger. Og ha med spade da.
Kom ikke her med noen «høgfartsbaner» eller andre påfunn. Nå har vi da endelig fått satt ned farten på den svimlende Flytoget til noe begripelig. Det er naturstridig å kjøre over 200 i Norge. Det *kan* ikke være trygt, og dessuten så svimlende langt fra null det et opplagt er farlig.
Vi skal lære å ta det med ro nå. Look to Levanger. Dessuten kan vi ikke spå om fremtiden, heller. Det som skjer, det skjer jo.
Sitt helt stille på tallerken-akebrettet. Hvis det er urolig i humpene, forsøk skrubbe. Skrubbe! Egentlig vil vi av det hele. Stopp. Og selg mer gass, om det er noe igjen nå.
— Sitat slutt —
**2007:** Vi har fått et statsbudsjett for 2008 som vel er det kjedeligste som noen sinne er lagt frem. Elendig på klima, elendig på både veier og jernbane, elendig på forskning. Et statsbudsjett som ikke vil en eneste endring. Man vil bare ha det som man har det, alle systemer og ordninger slik som nå, fornuftige eller ikke, byråkratiske eller ikke, moderne eller gammeldagse, effektive eller ikke. Det spiller ingen rolle. Ingen byråkrater klager over at de er overflødige, selv lange etter at siste «bruker» er borte. Alle ombud har selvfølgelig evig nok å gjøre, for er det ikke lenger noen skjevheter å kjempe mot så er det nok av politiske saker. Så slipper vi å drive politikk også, vi har statsansatte til det. Staten har snart gjort folket overflødig. Staten ville være selvgående for egen maskin, med sine egne prosjekter, lenge etter at hver mann lø død. Siden det er vekst i de totale inntektene så er det bare å risle over med litt penger hist og her. Så blir alt omtrent som i år.
Det dristigste jeg kunne tenkt meg er å ansett en ti-tolv nye ombud til å passe på oss og til å tale «vår sak». Så kan vi nedlegge sånt som valg. Vi trenger ikke betale noen for å stemme. Selv valgfunksjonærene og hele systemet ville vært intakt, selv om ingen gadd.
Det er tryggest slik. Dette er den virkelige og totale nullvisjon.
Å, jeg hører at NSB har en visjon om fornyelse av vognparken, igjen. Og visstnok skal vi nå i ørlite grann «tvinges» til å reise med tog fremfor bil. Med hvilke tog, på hvilke jernbanespor? Ikke de vi allerede har, vel? Hvor mange meter nytt dobbeltspor påbegynnes neste år? Null. Hvor mange meter ny vei med fire felt eller med midtdeler påbegynnes? Nesten null. Drastisk bedre skole og utdanning? Ikke det, nei. Det er også tryggest at alle skatter og avgifter forblir som de har vært, eller får en ørliten justering. For store justeringer kunne jo påvirke samfunnet.
Dette med dokumentavgiften eller «flytteskatten», for eksempel. Den kan ikke fjernes fordi boligprisene ville kunne stige tilsvarende. At ingen har tenkt på det før! Hva med å doble den i stedet, så går boligprisene ned, og det er jo trygt og fint. Jeg vil da også forelå at i neste års budsjett legges et saftig skatt på alle kollektive reiser. Så går prisene ned. Det ville vært en genistrek.
Selv statssekretærer i Finansdepartementet har nå så liten kunnskap i elementær matematikk at en 50-åring med «nogen» i matte fra 60- og 70-tallets skole får gysninger.
Det er like godt å dele ut Pensjonsfondet og la oss spille poker om potten til vi ebber ut hele gjengen. Norge har mistet hele hensikten med å eksistere.