Flom i Sahara? Om vår sårbare infrastruktur

De siste dagenes jordskred- og flomskader ved Otta i Gudbrandsdalen har forbløffet meg. Jeg husker nemlig fra geografitimene på grunnskolen at øvre Gudbrandsdalen og Ottadalen er av de tørreste områdene i Norge. Dette fordi de ligger i regnskyggen til Jotunheimen, Rondane og Dovrefjell. Og faktisk er det et av de tørreste områdene i hele Europa, og tørrere enn i ørkenen Sahara, med under 300 mm årlig nedbør. Jordbruket, som likevel er rikt etter forholdene, er fullstendig avhengig av kunstig vanning.

Så hvordan i alle dager kan det ha seg at det oppstår flomskader der? Det må for befolkningen der oppleves som mer absurd enn tørke i Bergen. Dagbladet skriver om saken (heia Twingly).

Nå er det jo slik at årsnedbøren er et gjennomsnitt, og det kommer vel en og annen kraftig skur der opp også, når vindretningene og skydannelsen har vært helt spesiell. Og siden området ikke er vant til mye nedbør så er det vel desto grunnere bekkefar. Fjellsiden har rett og slett ikke kapasitet, fordi det regner så lite. På den annen side renner store deler av snøsmeltingen ned fjellsidene til Lågen, og enhver kan jo observere at fra hengende sidedaler er det som regel en bekk, og med tegn til kraftigere vannføring under snøsmeltingen. Vannet fra snøen på fjellet finner altså veien til de høytliggende tverrdalen og følger så disse til bunnen av hoveddalen. Så ingen grunn til at det er normalt med store vannmengder ned fjellsidene der, slik som i fjellsider på Vestlandet. Så hva skjer, har jeg lurt litt på.

Forklaringen kom i Teknisk Ukeblads artikkel i dag.

Det er et sammenfall av uvanlige omstendigheter. Ett av dem er at snøen la seg i høyfjellet før telen hadde festet seg. Dermed blir grunnen isolert mot ytterligere tele og store områder har trolig hatt meget grunn tele, selv om luftemperaturen har vært rimelig lav gjennom vinteren. Når så snøen smelter følger smeltevannet ikke ikke alltid overflatens skråninger mot de mindre fjelldalene, men synker ned til grunnfjellet slik at grunnvannet stiger. Dette skaper et enormt trykk og gjør løsmassene mer løse, tunge og tildels noe i retning av flytende. Så presser vannet seg langs grunnfjellets skråning, som kan avvike fra overflatens. Dermed tyter vannet ut og opp der grunnfjellet møter overflaten, der det er tynnere løsmasser, slik som i fjellsiden ned mot Gudbrandsdalen og Ottadalen.

Med mildere klima i Norge, og med mer nedbør, både i form av snø og regn, så vil trolig dette skje oftere enn i tidligere tider. Det vil snø mer, også tidlig høstsnø, lenge før telen har festet seg.

I år har det vært ekstra mye snø, og den kom tidlig. Samtidig var det mildt i fjellet lenge i høst. Dessuten har værsituasjonen nå vært usedvanlig, med mye nedbør i «Norges Sahara». Med endret værsituasjon er neppe det helt tilfeldig heller, men i årets vintersesong inntrådte begge fenomenene.

Resultatet er bemerkelsesverdig og oppsiktsvekkende. Det er grunn til å tenke nytt, og til å undersøke hvor det er mest utsatt, og følge situasjonen år for år. Dermed kan man både lage varsler og omarbeide kommunenes planer for hvor det er trygt å bygge og bo. Forsterkninger kan gjøres, og nye elveløp sikres. Der vannet har fosset ned å år vil det trolig også komme et senere år.

Norge har mye så spare på å samle kreftene som kan geologi og vær. Rasulykken i Ålesund fortalte oss også at ekspertisen både må være lett å få tak og ha autoritet. Naturskadene koster både menneskeliv og milliarder. Norge er flink til å tenke langsiktig i utviklingsland.

Det er på tide at vi begynner tenke preventivt i forhold til naturskader i Norge. Vi har ikke råd til å la være. Gevinsten av en ordentlig satsning, der hydrologer, geologer, meteorologer, naturforvaltere og klimavitere samles i et eget institutt for overvåkning og skadeforebygging, sponset av både det offentlige og forsikringsbransjen, vil trolig være enorm. Det gjelder ikke bare å redde bygninger og andre konstruksjoner fra ødeleggelse, men også å hindre brudd i kommunikasjoner.

Hvor mange ganger årlig er Bergensbanen stengt etter ras? På Otta ble/er E6 stengt, Norges hovedferdselsåre, uten omkjøringsmuligheter, om man da ikke regner med Østerdalen. For et drøyt år siden ble E6 stengt i månedsvis Bohuslän i Sverige, med enorme konsekvenser. På 1990-tallet skulle man bygge Romeriksporten, men «glemte» å snakke med kompetente geologer. Eksemplene er mange.

Vi må slutte anse dette som utslag av uheldige omstendigheter vi ikke her herre over. Kunnskapen er der. Den må bare konsentreres, brukes og gis autoritet. Vi har «vesen», etater, direktorater og tilsyn for så mye. Vi kan ikke godta at man intet vet, når kunnskap finnes eller kan skaffes. Norge trenger alle den infrastruktur landet har, og litt til. Den dårlige og sårbare infrastrukturen er det største hinderet for økonomisk utvikling i Fastlands-Norge. Norge får nå vise at vi er en kunnskapsnasjon, med vilje til å bruke den.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted