Kina, OL i Beijing og TheColorOrange

Kina har hatt en bemerkelsesverdig utvikling. Meget forenklet gikk Kina fra et lutfattig kaos, der lokale krigsherrer hersket, i tiden før andre verdenskrig, via borgerkrig til Maos sentralstyrte diktatur med planøkonomi, ren terror og blodige intriger. For å overleve måtte folk i Mao-tiden aktivt støtte systemet og regimet. Selv relativt ufarlig informasjon om faktiske forhold ble sensurert, en av planøkonomiens mest håpløse utslag, og trolig en arv fra sovjetøkonomien. Rettssikkerhet var omtrent ikke-eksisterende. Landet var svært isolert og seg selv nok.

Etter Mao begynte en del positive ting sakte, men sikkert å skje. Økonomien ble liberalisert, produksjonen tok seg opp, landet ble modernisert i en helt annen takt. Helt opp til de siste år, med en økonomisk vekst en enkelte år på over ti prosent. Aldri har så mange blitt så mye materielt rikere på kortere tid, trolig. Mye av årsakene ligger i utdannelse, helse, frislippet av kapital og privat initiativ, konkurranse, handel, bedre lov og juridiske institusjoner, og åpning mot andre land. Kinas økonomi er nå en av verdens største, med utstrakt vareproduksjon og eksport. Alt tyder på at også den vanlige kineser har nytt godt av dette i meget stor grad, et verdenshistorisk under, men også et klima- og miljøproblem av dimensjoner.

At en slik utvikling, de siste 15-20 år spesielt, har vært mulig har også med en mer liberal holdning til informasjon, til sannhet og korrekt informasjon å gjøre. Slikt kunne ikke vært mulig uten at man hadde riktig informasjon og produksjon, økonomi og resultater. En markedsøkonomi både krever og skaper en informasjonsflyt, og slik flyt vil i neste omgang kunne true et regime som er basert på løgn og fortielser. Verden har sett meget få meget fattige, demokratiske land. Demokrati ner stort sett for de rike. Dagens mest demokratiske land har ikke alltid vært det. Sett i lys av dette kan utviklingen i Kina sees som positiv, men at det nå er på høy tid å komme videre på det politiske plan.

Men det politiske system er altså fortsatt nærmest helt lukket og antikvarisk, og systemkritikk blir brutalt slått ned. Opposisjonelle fengsles, tortureres eller drepes. Kritiske ytringer sensureres ennå. Folks muligheter til å benytte Internett til å skaffe seg informasjon, organisere seg og ytre seg er sterkt hemmet av et omfattende system for å hindre opposisjon og kritikk. For enhver pris skal folk ikke få vite om alternativer til dagens styresett, få noe informasjon om at regimet turer frem med vold og undertrykkelse. Viss drypp av reformer internt i Partiet bærer en viss antydning om at Kina ikke styres av en enkeltherskers suverene «klokskap», men at noen flere bringes med i de interne prosessene. Dette er trolig et utslag av at situasjonen i Kina nå er så uhyre mer komplisert enn tidligere. Det bærer bud om tiltagende indre opposisjon, noe som en dag kan tvinge frem reformer.

Dernest tillater ikke det kinesiske regimet Tibet det selvstyre de ønsker. Tibetansk kultur og identitet undertrykkes også. Protester og opprør blir brutalt slått ned. Også minoriteten uighurene blir undertrykt i provinsen Xinjiang.

På mange områder er Kina altså ikke stort bedre enn «versting-land». Det er likevel neppe slik at det kinesiske regimet overlever på ren frykt og omfattende terror. Undersøkelser har antydet at 80-90% av kinesere flest mener at Kina i hovedsak er på riktig vei. Kina har mye pragmatisk filosofi i sin kultur, mye meget siviliserte holdninger, men ikke en slik sans for individuelle rettigheter og ytringsfrihet som vestlige land har utviklet gjennom de siste par hundre år. Under så sterk økonomiske vekst vil folk ha en tendens til prise den, håpe på stadig bedre tider og lett overse negative utslag som fortsatt fattigdom, undertrykkelse av minoriteter og opposisjonelle. Kinesere flest er trolig ganske stolt av hva landet har oppnådd og den posisjon Kina nå har fått internasjonalt, som en stormakt å regne med.

En historisk sjanse

Men at Kina nå har blitt så integrert i verden forøvrig, at det har en såpass sterk økonomi, gjør at det oppstår en fantastisk sjanse til å presse på for demokratiske reformer, noe som i neste omgang kan bety et helt nytt regime. I alle fall en start, et av flere vendepunkter. Nettopp fordi regimet i dag er så avhengig av sitt omdømme, sitt skinn av legitimitet, så er det også uhyre sårbart. Neppe slik at det styrtes fullstendig, men mer trolig en utvikling som kan likne den under Gorbatsjov i slutten av Sovjet-epoken.

Et annet forhold er utviklingen innen elektronisk kommunikasjon mennesker imellom, les Internett og telefoni. Etterhvert som stadig flere kinesere får tilgang vil oppgaven med å sensurere og kontrollere dette bli stadig mer håpløs. På sikt er regimet dømt til å mislykkes, og det gjelder også andre regimer. Globaliseringen skjer også ufortrødent. Når den bølgen en dag kommer, da folk forlanger mer frihet, begynner å skjønne at regimet ikke så rosenrødt, den dagen gjelder det at det finnes en forståelse av at utenverdenen, det internasjonale samfunn, har sterke innvendinger mot, og dels fordømmer regimet. Det kan bety at den stolthet kineserne føler for sitt land, den økonomiske utviklingen og Kinas internasjonale posisjon nå, kan vendes til å kreve reformer i demokratisk retning, stans i forfølgelser og full ytringsfrihet. Bare dette kan gi Kina mulighet til å fortsette øke sin innflytelse, respekt og betydning i verden. Folk i den demokratiske verden har den historiske rolle å forvalte ideene om frihet, demokrati og menneskerettigheter som et universelt gode. Det har nå oppstått en historisk sjanse til å vise Kina hva vi står for, at vi vil stå opp for disse ideene, ikke gjennom krig, boikott og trusler, men gjennom å benytte vår mulighet og rett til å uttale oss. Ikke gjennom å nedverdige, håne eller forakte kinesere flest, Kina som nasjon eller snu ryggen til, siden det trolig bare styrker et ønske om og en tradisjon for om være seg selv nok. Nord-Korea er et skremmende eksempel, og der Kina tross alt og heldigvis er svært mye åpnere. Nordkoreanere når vi ikke, men kinesere når vi.

Det skal avholdes et OL i Beijing i august.

Et OL er ikke noe som bare tildeles til land som har fortjent det. Ble kriteriene riktig strenge så ble det få land igjen. Et OL skal blant annet bidra til fred og forståelse. Enhver fred må bygge på noen kompromisser. Hvorvidt det var riktig eller klokt å tildele et OL til Kina kan diskuteres. IOC har forsøkt stille visse betingelser, men det kan virke som om dette ignoreres av Kina i stor grad, selv om det påstås både og. Men at et OL skulle utrydde undertrykkelse og sensur, eventuelt redusere bruken av dødsstraff, er ikke realistisk. Men OL kommer, og det er nå i alle fall realiteten, om det ikke blir en helt uutholdelig forverring. Selv tror jeg det er lite sannsynlig at regimet ikke vil forsøke fremstå mer liberalt nå, når enkelte vestlige politikere har begynt rasle med boikott-spøkelset. Det viktige e likevel de mulige langsiktige konsekvensene av et OL i Beijing. Medieoppmerksomheten kommer til å overgå alt det kinesiske myndigheter har kunnet forestille seg. De lever nok også i den illusjon at resten av verden vil «respektere» kinesiske forhold, holde kjeft og se en annen vei. Det er lite trolig vil skje, og det bør absolutt ikke få skje.

Et problem er at utøvere ikke kan få drive politisk demonstrasjon. Det ligger fast i betingelsene for OL. Men som alltid finnes subtile måter å uttrykke meninger og solidaritet på. Det store medieoppbudet er i seg selv en enorm sjanse, for media selv til å få innblikk i kinesiske forhold, på godt og vondt, men også en mulighet for alle som er der som deltakere, medarbeidere eller publikum, til å ytre seg. Det blir umulig å slå ned på alt, sensur av hva media sender ut vil ikke bli godtatt, og noe vil kunne lekke tilbake til kinesere flest. Og regimet selv vil klart kunne få seg en støkk, kraftige riper i lakken og bli lettere desperate fordi OL ikke ble det glansbildet av Kina de selvfølgelig ønsker det skal bli.

Boikott?

Ut fra det ovenstående er mine konklusjoner som følger:

• Det vil være uhensiktsmessig å boikotte OL ved å bli hjemme, fordi
1. Situasjonen er i hovedsak uforandret, tross det som har skjedd i Tibet nylig
2. OL er en gylden sjanse til å skape oppmerksomhet og til å uttrykke seg, og det vet også den undertrykte opposisjonen, minoritetene og deres bevegelser å benytte når de får en sjanse
3. OL er generelt fredsskapende virksomhet, som handel og samkvem land i mellom
• Det er trolig bra og klokt om ingen på det nåværende tidspunkt utelukker enhver form for boikott, og det gjelder åpningsseremonien spesielt, om situasjonen forverrer seg, f.eks gjennom uttalelser fra ledende politikere som
  • Hans-Gert Pöttering (president i EU-parlamentet)
  • Nicolas Sarkozy (Frankrikes president)
  • Trond Giske (Norges kulturminister)
• Det finnes former for aksjoner som ikke helt ødelegger OL som sådan, f.eks TheColorOrange-initiativet. Trolig vil det frem mot OL dukke opp andre taktiske måter å forholde seg på.

Frihet, herunder ytringsfrihet, og demokrati er noe jeg tror på som overlegent og som mennesker som får utdannelse og innblikk i både de grunnleggende likhetene mellom mennesker, og de store ulikhetene i holdning blant mennesker, vil innse som det beste, som beundringsverdig og ønskelig, ikke minst av hensyn til fred, økonomisk utvikling og rettferd, herunder bekjempelese av fattigdom. Det er imidlertid ikke noe man kan tvinge på noen. Sånn sett er det en tro det bør «misjoneres» for, vises eksempler på, og holde fast ved. Den befolkning som ikke har forstått det vil i mer eller mindre grad leve i ufrihet under et diktatur. Så vi må også være der det ikke er demokrati og menneskerettigheter, og ha et så åpent sinn som mulig, vise respekt for andres kultur og verdier, samtidig som vi holder fast ved våre og har forventninger til forbedringer. Hvis Kina ikke får en mer demokratisk utvikling er det fare på ferde, for hele verden, på sikt. Den alminnelige kineser må vinnes for ideene, for bare den «alminnelige kineser», om han finnes, kan tvinge frem reformer i Kina. I praksis vil det trolig skje gjennom den stadig voksende middelklassen og blant de mer velstående, siden det ikke blir plass til alle i den priviligerte indre krets, Partiet.

TheColorOrange

The ColorOrange går ut på å bruke Beijing-OL til visuelt å sette fokus på Kinas brudd på menneskerettighetene, og skape et slikt visuelt symbol ved å bruke fargen oransje, å minne folk om at vi vet at det er noe galt med respekten for menneskerettighetene i Kina. Vi vil bruke fargen oransje og gjøre den til en symbol for protest mot brudd på menneskerettene i Kina. På grunn av streng sensur vil det i praksis være umulig for utøverne og publikum å komme inn på stadion med åpenbare symboler i form av tekst eller bilder, men ingen myndighet vil kunne utestenge fargen oransje, selv om det er åpenbart for enhver at den uttrykker en samordnet anklage om brudd på menneskerettigheten i Kina.

(min oversettelse)

For den som vil støtte initiativet finnes påmelding her: TheColorOrange