Kinas troverdighet

Kinas ambassadør i Norge, Gao Jian, har vært i både nettmøte og hos Grosvold. Hennes opptreden viser til fulle Kinas største problem, nemlig forholdet til sannheten. Sjelden har noen opptrådt med mindre troverdighet. Det hele var uhyre pinlig. Desto større venn, desto mer vennligsinnet man måtte være overfor Kina, desto mer pinlig må det ha vært.

Likevel har det vært lærerikt. Det viser hvor langt man står fra hverandre, hvor forskjellig verden og Kina kan se ut, sett gjennom vestlige øyne og gjennom offisielle kinesiske. Skal man skjønne Kina må man likevel ta det på alvor. Det er slik Kina og kinesiske myndigheter ser det. Om man er uenig kan man ikke bare fnyse og snu seg. Det er nytteløst. Man må ta for seg bit for bit, avsløre bit for bit, og forlange svar, ustanselig og med stadig dokumentasjon.

Kinesisk styre lever på en del livsløgner. Det er de ikke alene om, likevel. I Kina tenker man masser, ignorerer individer. I vesten tenker man individer, ignorerer masser. Vi erkjenner lett at kinesiske masser, i hundretalls millioner, har fått det bedre og friere de siste tretti år, ja tilmed anerkjenner dette som en av vår tids underverker. Men så blir en opposisjonell fengslet, og vi reagerer skarpt på det. Godt, men utilstrekkelig som helhetsanalyse.

Kinesere flest forstår ikke det. At én eller ti av 1,3 milliarder er utsatt for urettferdig behandling, ja overgrep, er ikke relevant, ikke representativt. Kinesere flest nyter oppturen, slik nordmenn nyter det norske oppturen på oljepenger.

Kina anser Tibet som en del av Kina, har alltid vært det, er det og vil alltid forbli det. For Kina er en løsrivelse av Tibet like utenkelig som at Troms og Finnmark skulle kunne løsrive seg fra Norge, ja trolig mer utenkelig. Kina ville gå til en krig på liv og død for Tibet. På hundre år er ikke en løsrivelse av Tibet fra Kina tenkelig. Selv Dalai Lama innser det. Kinas makt er totalt overlegen, og uten tegn til ville fire. Tibets reelle sjanse er dessverre kun større indre selvstyre, med større garanti for deres kultur. Tibet kan ikke krige mot Kina på det grunnlag, bare på å få være i fred. Det er et faktum.

For den som tror det er mulig å isolere Kina, må man gjerne forsøke. Det kan gå hundre år før det har noen effekt, om noen gang. Noen vil i dag at idretten skal ta på seg ansvaret for å reformere Kina, eller at vi skal holde våre hender rene ved å utebli fra Kina under OL.

For meg er Kina en blanding av ekstremt positiv og konstruktiv politikk sammen med en håpløs fornektelse av sannheten. Sistnevnte tror jeg vil seire ved at en form av en perestroika i Kina, om noen år. Man kan ikke lyve for alle, for evig.

Jeg er ikke for noen som helst boikott av noe land, spesielt ikke om den ikke kan bli særdeles effektiv. Ingen boikott har vært det, ergo tror jeg ikke på det. I disse dager er det snakk om at vestlige politikere vil «boikotte» OL-åpningen. Det er da greit, men et gjesp i den store sammenhengen. Muligens vil det får kinesiske myndigheter til å stusse, men også vil vestlige media trolig får skylden. Den vanlige kineser vil trolig bare oppleve fiendtlighet mot Kina.

Jens A. Riisnes, NRKs reiseguru, sier generelt om boikott: «Alle diktaturer bør druknes i normalitet. Desto mer handel og opplyst turisme vi utsetter dem for, jo større bevegelse i demokratisk retning kan oppnås.» Jeg har tror på at Riisnæs har rett. Helt rett. Hvis vi tror på vår åpenhet, vår form, så må den vinne gehør blant mennesker, på sikt og gjennom nettopp åpenhetens eksempel. Eller hvordan innbiller vi oss at demokratiske reformer skal vinne utbredelse? Ved krig?

Kina lyver. Kina lyver så det renner. Likevel skal man ikke se bort fra Kina også kan snakke sant om enkelte ting, at den alminnelige kineser kan dele kinesiske myndigheters virkelighetsoppfatning. Så har vi et problem hva gjelder demokrati. Lover som bryter menneskerettighetene kan vedtas av en forsamling som har folkets støtte. Hamas vant valget i Palestina. Vi aksepterer bare det styre som anerkjenner demokratiske rettigheter som ytringsfrihet, selv om folket ikke anerkjenner den.

I forhold til Kina står vi overfor en massiv utfordring. Overfor Russland likeså. På vår side står EU, som vi av en eller annen grunn tar avstand fra.

Kina er. Kina vil for fremtiden spille en stadig større rolle. Kina er «uboikottelig» i praksis. Kina har vært lukket så lenge, og dets historie såpass ukjent, at en læringsprosess trolig er nødvendig. Vi har lært oss at USA er mangfoldig, mer enn Bush. Kina er fem ganger mer mangfoldig, bare vi lærer oss Kina å kjenne. Og kanskje lyver myndighetene ikke så vesentlig mer enn Bush. Jeg vil tro det, men reiser gjerne spørsmålet.

Jeg tror sterkt på endringer i Kina, herunder en åpenhetskampanje om få år. Jeg har en godt forhold til Kina, generelt sett. Hva angår Tibet tror jeg på Dalai Lama, som en moderat og klok representant for Tibets folk. Og jeg tror at Kina får arrangere OL, ikke i fred, men med protester, som det fortjener. Og jeg tror demokratiske rettigheter seirer, dernest virkelig demokrati, på sikt.

For Kina: Frem med sannheten. Slutt med løgnene. Om kort tid blir de avslørt. Da kan makthavernes dager vær talte. Oppta samtaler med Dalai Lama om situasjonen i Tibet. Ikke å invitere Dalai Lama er en utålelig arroganse. Full ytrings- og informasjonsfrihet må også gjelde i Kina.

Slik Kina er i dag, sett utenfra i alle fall, er landet en stor løgn. Slik løgn kjennetegner et land i krig. Jeg tror kinesiske myndigheter fortsatt anser landet for å være i krig. Mange land har vært, og noen er, i den situasjonen. Men det går over.

Gao Jian: Du er en skam for ditt land. En dag vil du måtte bite i deg alt og stå til rette for løgnene. Med så mye sans for det Kina har oppnådd de siste 30 år var det rette og slett smertefullt å høre deg vri deg unna alle ubehagelige spørsmål om sensur og demokratiske rettigheter. Du er til skade for ditt land, Gao Jian. Jeg grøsser.