Med skjult kamera i Tibet

Jeg har sett en glimrende dokumentarfilm. Den er laget av den respekterte og prisbelønte dokumentarfilmregissøren Jezza Neumann, sammen med eksiltibetaneren Tash Despa.

Tash Despa rømte fra Tibet for 11 år siden, ved å ta seg over Himalaya. Tusenvis av tibetanere rømmer hvert år, men ikke alle klarer turen. Noen omkommer, noen blir skutt.

Tash Despa bestemte seg for å reise tilbake til Tibet for et par måneder, med britisk pass og skjult kamera. Og med stor risiko for å bli avslørt.

Som interessert i Kina og kinesisk utvikling siden jeg var barn, har Tibet alltid plaget, for rapportene derfra har vært så motstridene. Tibet var isolert før kinesiske styrker invaderte i 1959, men ble ikke akkurat mer åpent siden heller. Reportasjer fra og om Tibet har vært dårlige, både de kinesiske og de vestlige. Det har vært annenhånds informasjon. Turister har rapportert fra Tibet, men det er vanskelig å vurdere mye av det. Noe konkret har sivet ut, og de rapportene har vært temmelig hårreisende.

Filmen dokumenterer blant annet internering av nomader, konfiskering av deres beiteområder, det enorme politioppbudet og den militære aktiviteten, samt en spesielt intervju om sterilisering. Men best er filmen på det som går på ytringsfrihet. Mangelen på sådan, og frykten, kommer godt frem. Undertrykkingen av tibetanerne så omfattende og total at det fører til omfattende apati.

Slike filmer er spesielt viktige fordi de gir bakgrunn for å stille kinesiske myndigheter til veggs når de fremfører sine løgnaktige beskrivelser av situasjonen i Tibet. Det blir også tydelig at det Tibet trenger er sannhet, gjennom ytringsfrihet. At deres situasjon blir synlig, at deres stemmer blir hørt. Når «jernteppet» rundt Tibet en dag rakner så kan forholdene i Tibet, slik de nå er, bli farlige for Kina. Sterilisering av tibetanske kvinner har Kina påstått ikke skjer, og at den kinesiske ettbarnspolitikken ikke gjelder i Tibet. Det var også løgn. Tvangssterilisering er et uhyrlig overgrep, både mot den enkelte, men også mot et folkeslag. Denslags er ikke «indre anliggender», men et brudd på folkeretten, og det vet Kina. Det må opphøre, og jeg tror det er er blant de ting det er mulig å få en slutt på, alene ved å sette fokus på det og stille krav om at det opphører, ved enhver anledning.

Det er mye fokus på Kina for tiden, og det kan gå ut over annet, men det er nå det er riktig og mest effektivt å rette å fokusere, på både Kina og Tibet. Vi gjør trolig best i å la kinesiske myndigheter få merke at det «koster» å ta på seg et OL, også en politisk kostnad. At løgn og fordreielser slår tilbake. De skal aldri mer få fred, så lengde dette pågår. For det «kulturelle folkemordet» i Tibet, som Dalai Lama kalte det, det som faktisk skjer av brudd på menneskerettigheter, tåler ikke dagens lys, og kan ikke Kina leve med, når det bare blir tilstrekkelig åpenbart, når det ikke lenger kan avvises som «løgnpropaganda» og «uvitenhet».

SvT1 viste filmen mandag. Den finnes på YouTube i fem deler. Del én finner du her. Se alle. Det blir bedre og bedre, det vil si verre og verre, mer og mer avslørende, mer og mer grotesk.

Jeg har ingen informasjon om norske TV-stasjoner tenker sende dokumentaren, så se den på YouTube!