Null

Inspirert av Morgenbladets artikkel skriver jeg i dag om null, og om kunst.

Det hender jeg kjøper en ferdig lottokupong på lørdag, sånn for spenningens skyld. Eller tre, om jeg føler jeg har en hundrelapp for mye. Som regel ender det med 3 rette på tre av rekkene eller deromkring. Jeg antar det også er det et av de mest sannsynlige utfallene, sammen med likende kjedelige utfall.

Men så hender det at jeg blant 30 rekker ikke har ett eneste riktig tall. Null rette. Jeg føler det er så spesielt at jeg burde fått en trøstepremie og et plaster på såret. Det er da spesielt at man etter at sju tall er trukket blant ikke så veldig mange mulige ikke har ett av dem blant 300 andre tilfeldige tall.

Jahn Teigen ble spesielt berømt etter at han klarte å score null poeng for sin sang «Mil etter mil», og for Norge, i Melodi Grand Prix 1978. En klassiker. Ikke verdsatt utenfor Norge, ikke i 1978, men den vant tross alt den norske finalen.

I forrige uke ble det kjent at direktøren for Nasjonalmuseet hadde kjøpt inn et parti kunst av Unni Askeland, såkalt «pop art».

Kjøpet har skapt storm i visse kunstmiljøer, og NRKs kunstkritiker, universitetslektor Jon Ove Steihaug, kalte kjøpet en kunstfaglig skandale.

– Dette er å bade i klisjeer. Det har null kunstnerisk innhold, sa han til NRK Kulturnytt før helgen, og fikk støtte fra blant annet professor i Kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, Øivind Storm Bjerke.

Null kunstnerisk innhold? Selv en topakning Grandiosa, kjøpt på Prix, har større kunstnerisk verdi enn null, ville jeg trodd.

Det er strid rundt direktøren på Nasjonalmuseet. Igjen. Forrige gang var det en svenske. Klart han ikke hadde greie på norsk samtidskunst. Nå er det en danske. Klart hun ikke har greie på norsk samtidskunst. Det er norske kunstkjennere som har greie på norsk kunst. Norsk kunst er for nordmenn. De må ikke komme her og komme her. Det har vi visst helt siden Munch ble holdt utenfor det gode selskap så lenge som mulig. Null kunstnerisk verdi.

Trolig kjenner Unni Askeland feil folk, i Norge. Trolig har hun en gang for mye uttalt at norsk kunst generelt er kjedelig. Trolig er hun for begeistret for amerikansk popkunst-tradisjon. Hun plasker ikke i andedammen her hjemme. Det straffer seg. Sånn kan det skje at kunstkjennere kan bruke hennes arbeider i sin kamp mot en miskjent og egenrådig museumsdirektør. Skulle man nemlig sikre Casablanca-serien til Unni Askeland så måtte man kjøpe den straks den var lagt ut for salg, handle nå, bokstavelig talt, ellers ville den bli kjøpt av andre. Så saken krevde avgjørelse. Vanvittige 600 000 kroner ble brukt på dette, nesten hele årslønna til direktøren, etter skatt. Det er litt av en skandale.

Og så hadde direktøren ikke hørt på sin innkjøpskomite, hvor et flertall ikke kunne tenke seg å kjøpe Askeland, i alle fall ikke nå. Trolig ville man vente og se. Men så gjorde direktøren det likevel, brukte en svimlende sum og sikret seg verkene.

Dette er sånt som vekker min interesse i hvert fall. Det er to ting:

  • Arbeidene til en relativt seriøst arbeidende kunstner blir kjent «null kunstnerisk verdi» av en etablert «kunstkjenner». Wow, det vil jeg gjerne se. Så skal jeg endelig få se hvordan «null» verdi ser ut, for jeg må innrømme at det har jeg aldri før sett og aldri visst helt hvordan ville se ut
  • En kunstner som i en periode har vært så besatt av filmkunstverket «Casablanca» at hun har laget en serie plakater basert på motiver fra filmen. Wow, det vil jeg gjerne se. Jeg elsker Casablanca, og mener i hvert fall at dét er kunst

Hadde jeg hatt råd, og skulle noe fjongt på mine vegger, så hadde jeg gjerne kjøpt hele. Det ville uansett at avstedkommet et gjesp i de aller fleste kunstkretser. Altså der man vet hvordan kunst skal være for å være verdifull, kunstnerisk sett. Så rart da at så mye kunst, som visstnok er kunstnerisk verdifull, er så kjedelig, både i mine og manges øyne.

Så nå blir det trolig tur til Galleri Trafo i Asker, før utstillingen tas ned. Alle bildene er nemlig solgt, også de Nasjonalmuseet ikke tok.

Denne universitetslektor og kunstkritiker Steihaug får jeg bare takke. Han fikk vekket min interesse, i all fall. Jeg skal lytte hver gang han senere underkjenner samtidskunst. Unni Askeland er vel sjokkskadet over å bli brukt sånn, i en maktkamp, en kamp om definisjonsmakt, men det vil snu seg.

Men det er på tide å knuse «kunstmiljøets «definisjonsmakt, det nettverk av usunt enige forståsegpåere som krever at akkurat deres snevre kunstsyn skal være rettsnor ved alle innkjøp. Kunstnere flest lager heldigvis ikke kunst for at «kunstkjennere» i miljøet skal finne det verdifullt, håper jeg. Og om så er, så gudskjelov at det finnes outsidere som gi blaffen og lager det de selv brenner for å lage. Det er det blir virkelig kunst av.

Det er på tide å få noen nye koster inn i denne «fagkomiteen» ved nasjonalmuseet, tror jeg. Noen som ikke har gått de samme skolene og vanket på de samme kunstkafeene. Jeg betviler ikke at det finnes bedre kunst i Norge å kjøpe inn. Men det er svært mistenkelig når man bruker et «egenrådig» innkjøp til 600 000 til å lage en pinlig brudulje. Selv har jeg klart ikke peiling. Men hvem er kunst for, om ikke også for meg? Det er måneder sin jeg sist lot meg begeistre av billedkunst. Så i dag, sannelig.

Unni Askeland er for tiden Norges mest spennende kunstner. Se selv. Og fra «Big Blonde»-utstillingen i New York.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted