Bildene er tatt av meg med en Nokia 6288 og er ikke av noe skrytekvalitet.
Motivet er fra Peer Gynt-forestillingen på Gålå, årets premiere 30. juli.
Gålå ligger i sagnfiguren og Ibsens karakter Peer Gynts rike, midt mellom Dovre, Jotunheimen og Rondane. Der arrangeres en årlig oppsetning av Peer Gynt
Sola skinner over fjellryggen, fisken vaker i Gålåvatnet, vinden har løyet, sauene breker utenfor amfiet, besetningen er på vei inn mot scenen i en liten båt. Fra i år har Dennis Storhøi fra Fredrikstad hovedrollen. Pressen er tilstede. Det er ikke noe teppe som kan gå opp, men opp går det likevel.
– Peer, du lyver!
Og så er vi igang. Første akt ute i solsteiken, andre akt i iskald fjellluft. Mer autentisk kan en teaterforestilling ikke bli. Hvor «irooonisk» og hvor eitrende ergerlig norsk Peer Gynt er kan man bare fatte her på Gålå. Han starter hjemme som «Per Jynt», hos mor, og blir så levemann, verdensmann, kjendis, storkar og vil erobre verden som dens keiser eller konge. Og han når langt. Men var han bare «seg selv»? Se det, det er det stykket Peer Gynt går ut på. Man får dømme selv. Dette er Ibsen. Man får ikke noe servert. Man får tenke ut konklusjonen selv. Peer Gynt er og blir Peer Gynt. For hvem, som har kommet til en viss alder og kan se tilbake, kan se seg som bare «seg selv» har man i grunn bare vært en alminnelig egoist med tidvis store tanker som seg selv? Hvilke verdier er det man egentlig forfekter, og er det feil å «tenke stort»? Og hvordan forholde seg til «Solveig» kontra «Anitra»? Ibsen er inne på noe vesentlig, og har alltid vært grufullt vesentlig. Skjønner man ikke at Ibsen var inne på noe dypt, noe helt basalt, selve livets poeng, også i vår tid, nettopp i vår moderne tid, så har man vel ikke undersøkt skikkelig, ikke hørt etter når den kloke har talt. For Ibsen blir bare mer og mer aktuell. Ingen var mer «moderne» enn Ibsen. Intet teaterstykke kan bli mer tidløst aktuelt og hardtslående for enhver med rosenrøde tanker om seg selv enn «Peer Gynt». Det er sånt genier skriver, og vet det aldri går ut på dato, tvert om. Per er meg, Per er deg, Per er enhver, dog er det noe maskulint over ham. Vreng litt på det, og det har trolig like bra kvinneperspektiv. Sånn er kvinner flest og menn flest av akkurat samme ull. «Være seg selv» som den største dyd, og da er vel alt greit?
Jeg har alltid vært meg selv og tenker være det til jeg dør. «Peer» er dog en vaksine mot å tro det er noe annet enn selvopptatthet og egoisme. Eller, tja. Hva og hvem er det vi egentlig vil være? Foruten god, altså.
Og du verden. For en opplevelse! Enda en utescene, enda en forestilling så autentisk som den kan, ute i naturen, mellom planter, dyr og fjell.
Kommentarer
4 kommentarer til “Peer Gynt”
mm.. godt å se at du er fornøyd med 50-års presangen, da! 🙂
Tusen takk for en flott tur til idylliske Gålåvatnet i går!
Har du blitt 50 år, Knut? Gratulerer så mye.
Jeg skulle gjerne vært der, men det kan vel ordnes. Det ser ut til at denne sommerforestillingen skal fortsette inn i evigheten. Dennis gikk i klassen min på videregående, og det hadde vært moro å se ham.
Ha en fin dag.
Hege: Takk så mye. Det er en stund siden, så jeg har alt flere måneders erfaring med å være femti. 🙂
Og en gave som først kan benyttes 3,5 måneder etter, og egentlig mot at jeg kjører giveren 35 mil til samme evenement. Men takk skal Kirsti ha for det påfunnet. Kjøre gjør jeg gjerne, alltid.
Men jeg hadde også med mine døtre (16½ og 19½), og de var begeistret. I alle fall fikk de en opplevelse de sent glemmer, regner jeg med.
Og i morgen kommer min sønn (22) på besøk, så vi får se om ikke også vi kan finne på noe uforglemmelig.
Her finner du lenker til anmeldelse, omtale av og bilder fra «Peer Gynt»-oppsetningen på Gålå ved Vinstra i Gudbrandsdalen, samt intervjuer med den imponerende Dennis Storhøi:
http://news.google.no/news?q=gynt%20g%E5l%E5
(Aftenposten) … syntes jeg var spesielt treffende!