Sveriges Televisions dokumentarserie «Uppdrag Granskning» viste onsdag, reprise torsdag, en reportasje om Christer og Ida i Uppsala i Sverige. Christer og Ida er to psykisk utviklingshemmede som ble utsatt for gjentatte såkalte kontrollovertakelser ved fysisk nedlegging på magen, og så holdt nede en viss tid.
Slik nedlegging består av at minst to voksne med styrke tvinger personen ned i magestilling. Den ene setter seg så på knærne og drar så armene opp bak på ryggen, mens den andre står delvis oppreist med kneet har plantet på rumpa. Slik står de inntil personen har «roet seg» og litt til.
Samme metode har tidligere vært benyttet av politiet, men dette skal nå være en forlatt metode, eller brukes bare i meget kort tid inntil håndjern har kommet på plass, etter at det viste seg at metoden kunne være livsfarlig. Den nedlagte personen kan fort på pustevansker, bli redd og det hele forsterkes. Spesielt hvis personen forut for nedleggelsen er opprørt kan det fort gå galt. Personen kan på oksygenmangel, få hjerneskade eller dø.
Den 7. november 2006 ble Christer utsatt for en slik nedleggelse av personalet, etter et mildere tilfelle av utagering og påfølgende selvskading. Resultatet ble tragisk. Christer døde. Det ble igangsatt politietterforskning, men saken ble henlagt. Det er naturligvis lov for politiet å bruke makt for å hindre at noen skader seg, men i forhold til psykisk utviklingshemmede kan omsorgspersoner lovlig bruke slik makt og vold, under bestemte betingelser. Poenget nå er ikke om det var lovlig maktbruk mot person, siden det altså ble henlagt, men det var et bevis på at metoden kan være livsfarlig når den benyttes av ufaglærte. For dette skjedde i samme bydel i Uppsala, bare noen hundre meter fra der Ida bodde. Og i den svenske politiet skal metoden ha blitt forlatt på 90-tallet. Fagfolk vet altså at det er farlig, og farligere desto lengre det pågår og desto mer opprørt personen er.
Men i omsorgsapparatet for psykisk utviklingshemmede i Uppsalas Kommun har denne brutale «kontrollmetoden» vært i bruk, helt opp til «Uppdrag Granskning» satte søkelys på saken. Kommunen stanset ikke straks all bruk av metoden. Kommune tok seg ikke engang bryet med å finne ut i hvor stor grad den var i bruk. Kommunen må eller måtte ha visst at den var livsfarlig.
Programmet dokumenterte grundig hvordan Ida var blitt behandlet. Det kom krystallklart fra at metoden ble brukt som straff for ulydighet. Det ble gjort gjentatte ganger etter hverandre, og alvorligst av alt, hun ble holdt nede i mange minutter. Sveriges Television har her gjort den utrolige bragd å dokumentere offentlig regissert tortur. Mot de svakeste av de svake. I Sverige. I det herrens år 2008.
Det har gjort meg så opprørt at jeg ikke får det ut av hodet. Hva skjer i Norge på denne fronten?
Det kom også fram i programmet at personalet har vært «veiledet» i metoden av noen konsulenter, både med og uten faglig bakgrunn. Det skulle visstnok være en del av kognitiv adferdsterapi. En del av en veldokumentert faglig metode, visstnok med gode resultater innen mot depresjon og tvangstanker, ble ukritisk overført til bruk overfor utviklingshemmede, som en del oppdragelsen.
Det kom tydelig frem gjennom intervjuet med kommunens sjef for omsorgstjenesten, Birgitta Fahlgren-Sylvén, at hun forsvarte bruken av metoden fordi den hadde hatt effekt, og at Ida fortsatt var i kommunens omsorgsprogram. Det er lenge siden jeg har sett maken til uforstand fra en faglig og administrativ leder.
Det bør være åpenbart at en metode ikke verken er forsvarlig eller lovlig bare fordi den er effektiv, har vist seg effektiv eller man dokumenteres effektiv, ei heller om den måtte ha vitenskapelig grunnlag. Slag, bruk av pepperspray, spyling, binding og innelåsing kan selvfølgelig være effektivt, men fullstendig uakseptabelt. Og poenget var at det ikke engang var lovlig grunn til å gripe inn med vold overfor Ida. Ida var aldri voldelig.
Mest betegnende for at nedlegging og holding ble brukt som straff var rapporten fra da Ida hadde vært ulydig, stått opp en time for tidlig fordi vekkerklokka hadde ringt en time for tidlig. Hun hadde bryskt blitt kommandert tilbake til sengs, og da riktig tid inntrådte sto hun opp og kom ut med vekkerklokka i hånda. Man kan jo tenke seg hvorfor. Husk, psykisk utviklingshemmet. Da fikk hun beskjed om å sette fra seg klokka, men hun nektet. Da ble hun utsatt for såkalt kontrollovertakelse. Hun fikke ikke puste, ble redd og tisset på seg. Da hun etter en stund slapp opp tok hun en potteplante og kastet i gulvet så den knuste. Ta ble igjen utsatt for nedlegging på gulvet. Og slike ting skjedde et utall ganger gjennom sju år.
At slikt er mulig å slippe unna med, at det blir «forklart» og bagatellisert, at det fikk fortsette, at slikt trolig skjer mange steder, kan bare skyldes de som utsettes for dette er psykisk utviklingshemmede. De er rettsløse når slikt skjer, i offentlig omsorg, og med faglig ferniss.
For et par år siden utarbeidet Helsetilsynet i Norge en rapport om ulovlig tvang maktbruk mot psykisk utviklingshemmede i norske kommuner. I hele 42 av 53 undersøkte kommuner var slike ulovligheter begått. Hva har siden skjedd? Har dette blitt stanset øyeblikkelig? Har personalet fått nødvendig opplæring i hvordan håndtere mennesker når det oppstår konflikt? For det finnes alternativer, sier fagfolk.
Vi har en streng lov mot bruk av voldelige midler i oppdragelsen av barn (tukt). Sverige har hatt en liknende enda lenger (mot såkalt aga). Vi aksepterer ikke slikt, uansett om det utført til barnets beste, som det heter.
Det finnes også vanskelige tilfeller, der personer som ikke er tilregnelige, ikke kan straffes etter loven, men som begår både vold mot andre eller alvorlig selvskading. At det finnes metoder, midler og lovhjemler for at andre enn politiet kan gripe inn da, er greit og nødvendig. Men når en metode for tilfeller av nødverge brukes som alminnelig atferdsregulerende metode, da blir det fryktelig galt. Som reportasjen viste.
Noe har sviktet fundamentalt i våre rettssamfunn når de som kanskje mest av alt trenger beskyttelse blir utsatt for systematisk vold og tortur, i offentlig regi.
Eugene Obiora døde etter at politiet under en pågripelse tok et halsgrep og så la ham i tilsvarende mageleie som Christer og Ida. Saken skapte enorme overskifter, granskninger, avsky og aksjoner. Angivelig skal han blitt utsatt for ekstra brutal behandling av rasistiske grunner. Mulig det, men det spiller jo ingen rolle hva årsaken var. Ingen skal utsettes for livsfarlig behandling. Heller ikke funksjonshemmede.
Skjer det med en etnisk norsk, frisk person, blir det reist straffesak. Skjer det med en ikke-norsk ættet person, spesielt mørkhudet, blir det i tillegg ramaskrik og beskyldningene hagler. Skjer det med en funksjonshemmet, f.eks psykisk utviklingshemmet, noe som trolig skjer langt oftere, så er det bare trist, om det i det hele tatt blir nevnt. Man skal til nød undersøke omfanget og komme med mer detaljerte lovregler. Det var ingen høylytte protester og aksjoner i Sverige etter at Christer døde. Det var bare en notis eller to, den siste at saken var henlagt.
Men dette er alvorlige forbrytelser, uansett. De ansvarlige må tiltales og en slik sak eller to komme for retten, slik at man kan få belyst alle sider av den og røyke ut de ansvarlige og medansvarlige. Hvis opinionen ikke krever det, ikke forventer det, så skjer det ikke. Det blir dysset ned, og det blir produsert noen flere dokumenter. Det er ikke en rettstat verdig. Det er skam for vårt samfunn at vi holder oss med rettsløse «undermennesker», de som bare må finne seg i overgrep. Og som har svake talerør, uten å kunne bli båret frem av det som er politisk på moten å mene noe om.
Og det må søkelys på rene kvakksalvere av noen konsulenter, som sirkler om, og sikler rundt, kommunene i reneste Terra-stil, for å komme til med tjenester og «ekspertise», gjerne i form av dyre kurs og «programmer». Kommunene må selv ta det faglige ansvaret og kvalitetssikre den etter utdannelsen som gis personalet. Dette må inkludere hva som er lov og ikke lov, at voldsbruker ulovlig og straffbart dersom det ikke er hjemlet spesifikt og kan anvendes i tilfellet.
Ida fikk onsdag endelig en unnskyldning av den politiske ansvarlige i Uppsala. Og «metoden» ble lovet ikke brukt mer, i Uppsala. Ikke engang troverdig, siden ingen vet hvor utbredt det er i Uppsala engang. Så hva med resten av Sverige, hva med Norge? Forskjellene er neppe dramatisk ulike.
Og overtorturst Birgitta Fahlgren-Sylvén fortsetter i stillingen, selvfølgelig, uten å ha skjønt, uten å lært det kvidder av hele voldssaken, etter intervjuet å dømme.
Programmene og intervjuene kan du se her.
SVTs artikkel om Ida her.
Kommentar til reportasjen fra psykolog Olle Wadström i Svenska Dagbladet, som anbefalte den omstridte nedleggingsmetoden overfor Ida i 1999.
Kommentarer
6 kommentarer til “Vold mot psykisk utviklingshemmede”
Dette er ILLE! Bra at du tar opp dette, Knut!
Det er ikke alt som er effektivt som er etisk forsvarlig og menneskeverd er sjelden en av målsettingene – slikt passer gjør seg best i festtaler…
Dette var trist å lese.
Nå har jeg mer erfaring fra psykiatrien og demensomsorgen, men jeg husker i alle fall at jeg var i praksis på en demensavdeling da det var masse styr i media om tvang på sykehjem. Der mange reagerte på tanken om at det skulle brukes i det hele tatt.
Jeg for min del tenkte at det var bra man tok en diskusjon om dette og heller anerkjente behovet for å noen ganger gjøre dette og heller laget noen rammer rundt det. F.eks. at all bruk av tvang skulle godkjennes av lege, at det skulle føres logg og at man skulle begrunne.
Jeg tror mye av det jeg reagerte på ikke ville ha forekommet om det var krav om dokumentasjon, legetilsyn og ettersyn, slik man bl.a. har i akuttpsykiatrien.
Nå blir muligens ikke dette det samme, men jeg har tro på at det kan bli veldig mye uprofesjonell behandling dersom man ignorerer at det er situasjoner der pleiepersonalet er nødt til å gjøre noe. Da tror jeg heller dokumentasjon, forsvarlige metoder og «etterprøvbarhet» er veien å gå. Ikke bare i forhold til personalets opptreden, men også personalets arbeidsforhold. F.eks. dersom det på en avdeling for demente er kronisk underbemanning slik at man må bruke mekanisk tvang slik at pasienter ikke kommer til skade.
Da ville muligens også sjefer som Fahlgren-Sylvén i større grad kunne bli ansvarliggjort.
At demente må tvinges til å forholde seg slik at de ikke tar skade er den del av omsorgen. Hele tiden må det skje må den mest skånsomme måten, og i praksis mye ved hjelp av fysiske hindere.
I det tilfellet SvT tok opp var det dokumentasjon, og nettopp derfor kunne programmet lages. Men det var tydeligvis ingen kontroll fra fagmyndighet.
Jeg frykter ellers at det kun blir en debatt om alle former for tvangsbruk, slik at de grove utskuddene drukner i en forståelse av at det klart er nødvendig noen ganger. Eller at det bare koker ned til krav om bedre bemanning.
Flott at du retter oppmerksomheten mot dette!
Personlig er jeg imidlertid like opprørt over at funksjonshemmede på institusjon skal fratas retten til å stå opp når en vil! Hvor er verdigheten? Hvor er privatlivet?
Jeg kjenner jeg er sint.
Viktig emne og vanskelig å ta stilling til, siden brukeren, enten det er i institusjon eller PU-bolig, må behandles individuelt. For psykisk utviklingshemmede med utagerende atferd eller alvorlig selvskading, må det av og til brukes fysisk tvang. «Lov om sosiale tjenester» behandler dette i kapittel 4a. Men Fylkesmannen skal da søkes om godkjenning for tvangstiltak. En søknad som detaljert beskriver behov og måten tvang skal utøves på. Om loven følges, ivaretar den brukerens sikkerhet på god måte.
Det store problemet er at mange PU-boliger er bemannet av ufaglærte arbeidstakere. Uten tilstrekkelig opplæring og skolering, er faren stor for at feil begås overfor bruker – også ubevisst. Jeg tror det skjer daglig. I mange tilfeller jobber en tjenesteyter med bruker inne på brukerens leilighet, og mye hviler da på den enkelte tjenesteyters faglige forståelse og moral. Det finnes ingen gode kontrollmekanismer ved en slik måte å jobbe på.
Det er også viktig å få med at bruk av tvang ikke kun handler om fysiske inngrep, men at den kanskje hyppigst anvendte form for overgrep skjer i form av verbale trusler. Brukeren skremmes til å være snill eller la være å protestere, enten ved trussel om fysisk avstraffelse eller tap av goder (mat, ut på tur, osv.). Slike trusler er både faglig og etisk uforsvarlige.
Som sagt hviler mye på den enkelte tjenesteyters kunnskap om lovverk, fag og ikke minst moral. Her har tjenesteleverandør, ofte kommunene, en vei å gå i forhold til opplæring av de ansatte. Det burde etter mitt syn også vært lovpålagt å ha en fagperson (vernepleier, sykepleier) tilstede i boenheter med flere brukere til enhver tid, for å bidra til å løse akutte problemstillinger ut fra et faglig ståsted.