Voldtekt og straff

I fengsel for voldtekt – NRK Trøndelag – NRK Nyheter.

Voldtekt som forbrytelse er både avskyelig og ofte samtidig vanskelig. Det henvises stadig til hvor mange anmeldelser som henlegges og hvor mange saker som fører til frifinnelse. Antall henleggelser og frifinnelser anses gjerne å være et tegn på at voldtekt ikke taes alvorlig nok eller ikke prioriteres nok, av politi, påtalemyndighet og domstoler.

Det er meget mulig. Likevel er det slik at det ofte står ord mot ord, at «samleiet» eller inntrengningen kan bevises, men at gjerningspersonen hevder det var frivillig. Om det ikke er vitner, hvordan bevise at det var tvang, uten synlige tegn på vold hos offeret? Skal man bare anta at det påståtte offeret (kvinnen, for det meste) alltid har rett? Dessverre forekommer falske anklager, der det som faktisk har skjedd er ubestridt, men «graden» av frivillighet bestrides. Og svært ofte er det alkohol med i bildet, også hos offeret, slik at hva som faktisk var tilfelle er temmelig uklart. Og hvordan skille frivillighet fra apatisk motstandsløshet i et slikt tilfelle? Sex i beruset tilstand er ikke forbudt. Likevel er det klart moralske skillelinjer. Sex, der den ene parten er ute av stand til å motsette seg akten, bør sees på som et overgrep. Men virkelige voldtekter, der det brukes fysisk tvang, er dog adskillig mer alvorlig.

Så er det problemet med at en jury lett ser at kvinnen la opp til det hele og blir medskyldig i sin egen voldtekt. Det kan være alt fra påkledning til konkret adferd overfor overgriperen. Her er de mye grums, men ett forhold kan være med på å forklare at de tenker slik, gjerne kvinnene i juryen.

Kvinner blir generelt ikke sett på som aktive i seksuelle relasjoner, mer som objekter eller ofre. Det er mannen som er den pågående og aktive, den som ønsker sex, mens kvinnen alltid er den som holder tilbake, eventuelt går med på den. Problemet er at dette er helt feil, og de kvinnelige jurymedlemmene vet dette. De vet også at kvinner kan lyve, også om slike ting, kanskje nettopp om slike ting. De vet at kvinner har sine metoder for å oppnå sex, men også kan angre og bli bitre på en mann som bare forsvinner. Og lyve som hevn. Selv om det slett ikke alltid er sånn, så kar de tvilen komme tiltalte tilgode, slik de er pålagt ved lov.

Problemet fjernes ikke ved å oppheve juryordningen i voldtektssaker. Ting som foregår i det private rom, mellom to mennesker, vil alltid representere et stor utfordring for samfunnet, om det påstås overgrep. Det er bedre at ti voldtektsforbrytere går fri enn at én uskyldig anklaget blir dømt.

Så hvorfor er det så uetisk på påpeke at mulige ofre bør utvise en viss forsiktighet? Kan vi forvente at myndighetene skal ha den totale oversikt over hva som har foregått bak lukkede dører, i nattestille parker eller alle smug? Jeg vil si nei. Jeg vil si at kravet om total trygghet i tosidige relasjoner kun vil måtte føre til en politistat eller et forferdelig overvåkningssamfunn.

En helt annen sak er når voldtekten er uomtvistelig, kanskje vedgått. Da bør den straffes hardt.

I den omtalte saken fra NRK dreier det seg imidlertid ikke bare om en tilstått voldtekt. Mannen brøt seg inn hos en kvinne og voldtok en kvinne i samme seng som hennes tre år gamle sønn befant seg. Da vil jeg si det dreier seg om mer en voldtekt, og primært om å utsette et barn for noe av det verste det kan oppleve. Den kan tilmed være verre en å voldta barnet. Jeg kan ikke tenke meg noe mer traumatisk enn, som et lite barn, å bli vitne til at sin mor blir voldtatt.

Det er så ufattelig kynisk det denne mannen på 21 år har gjort at jeg har ikke ord. Jeg ville før denne saken knapt trodd det var mulig. Massedrap virker mer forståelig, egentlig.

Og mannen har flere dommer på seg. Og naturligvis en ulykkelig barndom.

Aktoratet påsto forvaring i åtte år. En meget rimelig straff for en sånn grotesk ugjerning mot både et lite barn og dets mor.

Men han fikk fire års fengsel i tingretten. Om tre år er han en fri mann, 25 år og har krav på alle rettigheter.

Jeg ville lagt på ti år, til fjorten års forvaring.

Ha har man for en gangs skyld sjansen til virkelig å statuere et eksempel. Overlagt voldtekt og traumatisering av et barn, av et notorisk rovdyr av en forbryter, bør straffes opp mot det maksimale, som et overlagt drap.

Dommen bør ankes. Den er ikke til å holde ut. Det går ikke an å «slippe» med kun tre år eller mindre igjen til løslatelse etter en sånn grotesk forbrytelse.

Og hva med erstatning til denne treårige gutten, som fikk se sin mor ydmyket til det ytterste? Hvordan går det med ham? Når overgriperen slipper ut og kan gå fritt er han fortsatt et lite barn.

Jeg snakker sjelden for strengere straffer generelt, men det bør være rimelighet. Overlagt overfallsvoldtekt i offerets eget hjem, med offerets barn som tilskuer, bør utløse noe nær den kraftigste reaksjonen samfunnet kan gi. Sånt tolereres overhode ikke, unnskyldes ikke, bortforklares ikke. Sånt er utvetydig ondt, grotesk og særdeles alvorlig. Hva kan være verre, før vi snakker om rovmord og krigsforbrytelser?

Så vakre, vene påtalemyndighet i Trøndelag, ank denne saken og håp på en bedre straffeutmåling! Mannen er skyldig, og tilregnelig. Han vil begå slikt igjen, om tre år, om dere ikke kjemper for at han ikke får gå løs. Og vil ikke lagmannsretten eller Høyesterett mer, så får straffeloven forandres og gi mer rom for nyanser mot det groteske.

Holder vi overlagte drap og justismord utenfor sammenlikningen her, så har jeg knapt hørt om noen verre forbrytelse. Og i Kina hadde han fått dødsstraff. Her fikk han fire år. Fire år fra han ble arestert, så fri.

Norge er ikke et sivilisert samfunn om denne straffeutmålingen får stå. Vi nærmer oss da stygt det snillistiske barbari, der menneskeliknende rovdyr får løpe omkring etter en mindre botsøvelse for hvert offer.

Det var barnet som var offeret, primært. Tre år gammelt. Skrekkslagent liggende ved siden av sin egen mor, utsatt for den dypeste fornedrelse av en fremmed inntrenger i eget hjem. Fire år, fy faen for en mildhet mot den «stakkars ulykkelige» jævel på 21 år.

Jeg er også ikke i tvil om at saken ville fått adskillig bredere omtale i media, og gitt opphav til adskillig større allmenn avsky, om mannen f.eks hadde hatt opprinnelse i Somalia eller andre land. Han hadde risikert lynsjing av «sivilserte» nordmenn, i «hellig» vrede. Men han her er tydeligvis helnorsk, siden opprinnelige nasjonalitet ikke er nevnt. Og da er det jo ikke så alvorlig? Eller et «unntak», mens om han var somalier, ville vært «typisk»?