Fritt Ord på sporet

Nina Karin Monsen ble tildelt Fritt Ords pris. Så kom debatten, både om Monsens synspunkter og argumenter. Både de som applauderer og de som protesterer mot tildelingen er mange.


Jeg har nå leste kilometervis med frydefullt gode kronikker, artikler, innlegg og kommentarer til både selve pristildelingen og Monsens syn på ekteskapsloven og homofiles argumentasjon. Samtlige er forfattet etter at pristidelingen ble kjent. Jeg kan ikke huske en eneste artikkel som direkte imøtegikk Nina Karin Monsens argumentasjon før pristildelingen, men jeg antar de fantes.

Nina Karin Monsen trenger såvisst å bli direkte motsagt. Sånn sett fungerte pristildelingen glimrende. Nå skal det protesteres, ikke bare mot Monsen, men mot Fritt Ord. Det siste har jeg derfor slett ikke sansen for. Gå i rette med Monsen, karaketriser meningene så det gjaller, men skån Fritt Ord. Fritt Ord var modig. Fritt Ord gjorde rett.

Om prisen er «velfortjent» eller «ufortjent» bryr jeg meg ikke om. Det er ingen stor belønning for henne. Men den har fungert etter hensikten, nemlig å fremme det frie ord. For nå blir temaene hun utrettelig har tatt opp i lang tid virkelig debattert og tatt på alvor.

Nina Karin Monsen har faktisk formulert en bitende kritikk av ekteskapsloven med videre, og spesielt en del av de homofiles organisasjonenes argumentasjon. Her tenker jeg spesielt på temaet offentlig støttet og godkjent sæddonasjon, noe som ble «smuglet» inn i ly av en felles ekteskapslov. Jeg er ikke sikker på hva jeg mener om saken, men jeg føler absolutt at saken har vært for lite debattert. Inntil jeg vet mer er jeg imot at det ble innført som en slags rettighet. Og inntil «eggdonasjon» (surrogatmor) er utredet er jeg også skeptisk, da man her har innført en «diskriminering» av mannlige homofile (mannlig enkjønnede par). Nina Karin Monsen har styrket meg i den oppfatningen av at dette ble innført altfor tidlig, altfor lite prinsippielt debattert.

Selve den felles ekteskapsloven er jeg avgjort tilhenger av, med noen modifikasjoner. Jeg har heller ikke betenkeligheter med å tillate homofile, eller alle enkjønnet stabile par, for den saks skyld, å adoptere. Så langt om mitt syn her, for ordens skyld.

Mange, særlig Dagbladet, påstår imidlertid at Nina Karin Monsen mener at lesbiske får «handikappede barn», underforstått med en kroppslig eller kognitiv funksjonshemming. Det har hun ikke skrevet. Hun har skrevet at barn med anonym biologisk far blir «født med et handikap». Det betyr noe helt annet, nemlig at de er frarøvet muligheten til å finne sitt biologiske opphav på farssiden, jfr. «handicap» i golfsporten. Dette er noe nytt, i alle fall at det offentlige tilskynder at slikt skjer. At barn vokser opp uten tilstedeværelse av en eller begge foreldrene, noen som stadig blir trukket frem, er ikke samme sak. Barnet kan da søke og finne sin fars identitet. For mange er dette av stor betydning.

At mange ikke er villige til å erkjenne at det for mange blir svært viktig for ens identitetsutvikling å kjenne sitt biologiske opphavs identitet (f.eks navn, slekt, personlighet, preferanser og livshistorie) vet vi etter de mange negative kommentarene til TV-programmet «Tore på Sporet». Det var liksom ikke en verdig virksomhet å hjelpe disse. Det var liksom feil fokus, da så mange ikke hadde samme trang til å finne sin far, og levde godt i uvissheten.

Jeg skal ikke her gidde argumentere mot Nina Karin Monsen. Titalls skribenter har gjort det, og jeg er veldig enig i svært mye kritikken, både av argumentasjon og konklusjon. Uten prisen ville ingen giddet argumentere mot Monsen, og håpe hun ble glemt som et fossil. At det er en tåpelig holdning viser nemlig all den støtte hun tross alt har fått.

Nina Karin Monsen setter ord på det mange føler og mener, både om ekteskapsloven og homofile, men hun er tross sine argumentative svakheter mye mer gjennomtenkt, reflektert, artiklulert og spissformulerende enn de fleste rene synsere. Enn meg, for den saks skyld.

Les gjerne dette utvalget kronikker av Monsen.

Les også gjerne En verdig Fritt Ord-prisvinner? (av borgerkronikør Øyvind Midteng, fra ABC Nyheter)

Jeg har også oppfattet det slik at Høyre er imot anonym sæddonasjon, å avskjære barn fra i en fremtid å få kjenne sitt opphav. Men enhver avskjæring av muligheten til å finne ut noe om opphavet, uansett alder, er høyst diskutabelt ennå, slik jeg ser det.

Jeg synes videre det er påfallende hvordan mange ser ut til å ville presisere at det ikke er noe i veien med det Monsen mener, selv om man er uenig, fordi man «respekterer» dem, men at argumentasjonsmåten hennes ikke er «godkjent», at argumentene er «ugyldige». Det er en veldig akademisk måte å betrakte ytringer på. Og da er vi ved kjernen av problemet. Monsen er skarp, men uakademisk, og tilmed våger kalle seg filosof. Det hele blir lett en parodi på det akademiske synet konklusjonen gjerne kan være så original den vil så lenge man har argumentert riktig. Og omvendt. Monsen er også stemmen til dem som slett ikke ser det slik.

Nina Karin Monsen har ikke trakassert noen med sine ord. Hun har heller ikke oppfordret til det. Hun kan ikke gjøres ansvarlig for at det kanskje kan finnes noen som driver med trakassering og som er enig med henne. Det faller på sin egen urimelighet.

Fritt Ord fortjener overhode ikke kritikk for tildelingen, men applaus. Samfunnsdebatten og det frie ord har sjelden hatt så mye nytte av en slik pris som denne gang.

Og jeg vet hvor og hvordan jeg er uenig med Monsen, og det er mye, dog ikke alt. Jeg vet også hvordan en skarpsindig, samfunnsbevisst og prinsippiell debattant med et religiøst utgangspunkt kan argumentere, både vellykket og hvor de kan feile. Der har jeg noe å bryne meg på, og å lære, eventuelt bli klokere.

Jeg har fått en dyp respekt for Fritt Ord etter dette.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted

2 thoughts on “Fritt Ord på sporet”

  1. Enig med deg. Jeg er også rystet av mange av hennes uttalelser, men det at jeg, og mange andre, er uenig med henne skal ikke frata henne retten til å få Fritt Ord-prisen.
    Det synes jeg Francis Sejerstedt fikk godt fram på Tv i går. Bare så synd motdebattantene ikke hørt ordentlig etter hva han sa.

  2. Tiltredes!
    Befriende å lese en bloggpost (den eneste jeg har sett så langt), som argumenterer godt for hvorfor det er viktig for det frie ordskiftet å gi prisen til en debattant som Nina Karin Monsen.

    Jeg mistenker at mange av motstanderne av prisutdelingen, hva enten de bruker argumenter om ugyldighet eller annet, egentlig bare synes at Monsens meninger er uspiselige og derfor mener hun ikke burde fått prisen.

    Jeg har ikke så mye til overs for Monsens meninger (selv om det egentlig burde være unødvendig å understreke dette), men det sier mye positivt om Norge at meningsutvekslingen er såpass fri at en slik aparte debattant kan få prisen for det frie ord. Det er jo det vi premierer, eller hva? At ordet er fritt i Norge?

    Av og til, og stadig oftere, opplever jeg det politisk korrekte hegemoniet i det vesle, norske MSM, samt bloggosfæren, som beklemmende, og den kollektive fordømmelsen gjør at det blir kostbart å ytre ukorrekte meninger (og kollektiv fordømmelse kan faktisk være et meget effektivt virkemiddel). Det er kanskje nettopp dette også Fritt Ord har sett seg lei på?

Det er stengt for kommentarer.