Alle vil verne arbeidsplassene gjennom finanskrisen. Bankene er hjulpet, slik at de kan hjelpe andre med investeringer. Vi får håpe at det er de levedyktige arbeidsplassene som vernes, men skal det komme noe godt ut av finanskrisa må arbeids- og næringslivet endre seg, tilpasse seg fremtiden. Det vil være tragisk om tiltakene sementerer dagens struktur, at det som var lønnsomt i fjor skal skjermes fra realitetene.
Finanskrisa har rammet de store først. Så er det de små og mellomstores tur. Den store underskogen der de fleste jobber. Og de hundretusener av arbeidsplasser som ikke kan skapes nå, men må vente, på grunn av harde betingelser. Slik har det alltid vært, og det ligger alltid et stort potensiale i produktutvikling og etableringer innenfor de såkalt små og mellomstore bedriftene. Burde ikke det kunne utnyttes for å fange opp en del av de som nå går ledige?
Regjeringen har spyttet i milliarder etter milliarder. Får håpe de er vel anvendt, at de trygger velferden for flest mulig. Men hvorfor vil ikke regjeringen bruke noe på det mest effektive middelet som finnes for å skape varige arbeidsplasser, nemlig skattelettelser?
Jeg snakker først og fremst om arbeidsgiveravgiften, en «straff» for å ansette folk. Den bidrar hele tiden til å bremse antallet man våger ansette. Setter man den ned blir all virksomhet som krever ansatte mer lønnsom, færre konkurser, flere nyetableringer, solide småbedrifter som det er titusenvis av rundt om i landet.
Bare Regjeringen hører ordet «skattelette» så reagerer den hysterisk.
Høyre har foreslått ikke å gjøre det vanskeligere å overlate eierskapet av en bedrift fra generasjon til generasjon. La dem blø, sier Regjeringen. «Vi skal flå de rike», sier Arbeiderpartiet og SV. I sin iver etter dette så sender de trolig en rekke bedrifter ut av familie-eie og ut på det åpne marked internasjonalt, med fare for nedleggelse og flytting. Den yngre generasjonen får ikke råd til å overta, med enda kraftigere arveavgift ved arv av aksjeselskaper.
Høyre har foreslått å fjerne hele arveavgiften. Andre land har gjort det.
Regjeringen går heller «til sengs» med Røkke, Aker og Den norske Bank. Alle store skal bli større «sikres», gjerne ved at staten blir kapitalist innen produksjonen. Slik sikres Arbeiderpartiet makt ved å bruke statens midler til å kjøpe stemmer.
Høyre har bedt om en liten ekstra tiltakspakke for å møte situasjonen utvover i 2009. Her ligger en reduksjon av arbeidsgiveravgiften og en skatteutsettelse. Effekten er lett å beregne, totalt sett, ut fra generelle erfaringer. Men Regjeringen mener den ikke er målrettet nok. Målrettet? Når hele underskogen av små og mellomstore bedrifter nå er under press så er det nettopp ikke «målretting» mot bestemte bransjer som trengs, men generelle tiltak. Enkle tiltak. De bare koster litt. Men i forhold til ikke å gjøre noe slikt er det billig.
Men pakken retter seg altså ikke nok mot de sektorene regjeringen mener er «verneverdige», de sektorene de tror de har sine velgere, og de sektorene som vil øke statens engasjement på bekosting av private. Røkla får overlates til sin skjebne, pluss enda en omdreining på skatte- og avgiftsskruen. Enda mange ikke tåler mer. Enda mange gode ideer, lønnsomme ideer, godt entreprenørskap, nå ikke kan realiseres i form av nyetableringer – på lenge.
Hva gjør man hvis arbeidsledigheten fortsetter å øke? Regjeringen sitter med ansvaret. Det vil ikke nytte å få renta ned til under null, og ikke alle kan drive med bygging av offentlige bygninger. Da er verktøykassa tom, for Regjeringen. Fordi den av ideologiske grunner aldri, aldri vil vurdere noen kroner i skattelette enda det er akkurat det som nå vil ha best effekt.