Torgersen-saken og Janne Kristiansen som ny PST-sjef

I følge avisene (Dagbladet/VG) er det sannsynlig at advokat Janne Kristiansen blir utnevnt til ny sjef for Politiets Sikkerhetstjeneste (PST).

Fredrik Fasting Torgersen, som på femtitallet var en halvkriminell tølper, flere ganger dømt, både for overfall og voldtekt, ble i 1958 dømt til fengsel på «livstid», pluss ti års sikring, for voldtekstforsøk, mordbrann og drap på den 16-årige jenta Rigmor. Han sonet 16,5 år i fengsel, men har i alle år påstått seg uskyldig. To ganger har Høyesterett avvist gjenopptakelse av saken, og senest i 2006 avviste Gjenopptakelseskommisjonen, under ledelse av advokat Janne Kristiansen, å anbefale saken gjenopptatt.

Torgersen-saken har «plaget» meg gjennom mesteparten av mitt liv. Særlig på 80-tallet, da saken lå fullstendig død i media, tenkte jeg stadig på ham og på saken. Grunnene til at jeg ble oppmerksom på den, og kom til at han muligens var uskyldig, var Bjørneboes teaterstykke, og det engasjement han la for dagen, samt hans bok «Fangeliv» fra 70-tallet. Torgersen virket ærlig. Han hadde straks sonet ferdig, men påsto ennå med styrke at han var uskyldig.

Men kanskje også dette at han aldri har vært spesielt lovlydig, at han til og med angrep en vitne i retten, at han senere angrep en fengselsbetjent. Altså, var han skyldig skulle han ha tapt enhver sympati, men som uskyldig blir alt forståelig. Den dommen for voldtekt fra 1955 er dessuten også tvilsom. Hun var gift, og de ble observert av et tvilsomt vitne. På dødsleiet skal kvinnen ha avvist at det var voldtekt, men frivillig sex i parken. Hvem vet, og dette har egentlig ikke med saken å gjøre nå. Men Torgersen var og er ingen helgen, ingen ren uskyldighet. Men drepte han Rigmor, og på hvilket klokkeslett drepte han i så fall henne? Han hadde alibi, var sammen emd en kvinne han traff, men denne kvinnen var dessverre også gift. Vel, gifte kvinner skal ikke mistros av den grunn, men sett mot femtitallets moralske klima er det ikke helt usannsynlig at de ikke ville stå frem med sannheten om sine sidesprang eller flørt med Torgersen, en mann med et klart «dametekke».

Det er godt mulig Torgersen drepte Rigmor, kanskje tilmed mer sannsynlig at han gjorde det enn at han ikke gjorde det, gitt alle opplysninger man har i dag. Jeg vet ikke, men vil respektere de som mener det trolig forholder seg slik. Likevel, det er ikke poenget. Poenget er ikke engang om han vil kunne bli dømt etter en ny rettsak i dag, 51 år etter. Poenget er kun dette: Er det tvilsomt om dommen var riktig, kanskje tilmed meget tvilsomt? Etter å ha leste svært mye, spesielt i de årene etter avslaget fra Gjenopptakelseskommisjonen, er mitt svar: Ja, det er utvilsomt, det er soleklart, det er opplagt, det er på det rene, at dommen mot Torgersen er meget tvilsom, og litt til. Det er meget mulig, tilnærmet sannsynlig, at en ny rettssak, med full kontradiksjon av alle bevis, at han vil bli frikjent. Og selvsagt da også stor mulighet for at dommen stadfestes, bevares vel. Det er enda flere indisier mot ham. Men alle bevis fra 1958, de som skulle knytte ham til åstedet og til selve drapet, ligger døde som stein. I dag ville påtalemyndigheten hatt en ekstremt dårlig sak i det å gjøre det utvilsomt at Torgersen faktisk drepte Rigmor i Skippergata i Oslo i 1957.

For den som vil vite mer om detaljene kan jeg anbefale NRK Brennpunkt fra i fjor, del 1 og del 2. Dessuten avgjørelsen i 2006 fra Gjenopptakelseskommisjonen.

Det som har skjedd etter den avgjørelsen er besynderlig og det er her Janne Kristiansen kommer inn. Janne Kristiansen var leder for Gjenopptaklseskommisjonen. Greit, hun var ikke enig i påstandene fra advokat Ståle Eskeland om at saken måtte gjennopptas. Men argumentene er besynderlige, og hele avgjørelsen er gjennomsyret av en forutinntatt holdning. Torgersen er riktig dømt, og alt annet er snikksnakk. Dette var opprørende for en rekke forskere, hvis kolleger på vitenskapelig vis hadde plukket fra hverandre bevisene mot Torgersen, og alt dette var fremlagt i begjæringen.

Intet mindre enn 62 professorer og andre forskere ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø skrev så i fjor sommer under på et brev til Justisdepartementet der de klager over at Gjenopptakelseskommisjonen «avfeide vitenskapelige vurderinger fra ti forskere som har utført sakkyndighetsarbeid i Torgersen-saken».

Og hva svarte så Janne Kristiansen på en slik «salve»? Jo, med den replikk at «Vitenskapen får uttale hva den vil» (sic). Vel, vitenskapen må gjerne mene at Jorden neppe er flat, snarere rund, men etter en helhetsvurdering av saken kommer vi til at den uten tvil VAR FLAT, i alle fall i 1958. Eller noe sånt.

Og det er da jeg øyner at en sikkert meget dyktig skrankeadvokat her blir forfremmet, ikke bare til sitt inkompetansenivå, men langt høyere. Se Brennpunkt og les dette avslaget igjen i lys av den uttalelsen. En dyktig skrankeadvokat er selvsagt dyktig til å så tvil om hva det skal være, for det er jobben. Men når samme dyktighet benyttes til å slå tvil om vitenskapelige vurderinger som sier at bevisene ikke holder så har hun snudd det hele opp ned og blitt påtalemyndigehtens redskap til så tvil om enhver tvil om skyld. Da vil hennes dyktighet en dag vendes mot henne selv, selv om den nok en stund vil bli belønnet med enda fetere verv innen Politi- og Påtalemyndighet.

Hva kan ikke en slik holdning forårsake i PST? Jeg kan neppe tenke meg en offentlig stilling der dømmekraft er viktigere enn for lederen av PST. Når et undersøkt pulver, funnet på klærne til en mistenkt, viser seg å være hvetemel, så kan denne «vitenskapen» bare mene hva den vil, i følge sjefen. Indisiene og magefølelsen tilsier at han er terrorist, så uskadeliggjør ham eller sperr ham inne før han sprenger, ordre fra sjefen.

Jeg må derfor med beklagelse melde, at etter Torgersen-avgjørselsen og uttalelene hennes i etterkant, har jeg overhode ikke tillit til Janne Kristiansens dømmekraft i politimessige saker. Men det har dessverre justisminister Knut Storberget, som anbefalte henne å søke, og som garantert vil ansette henne. Det er da bare å anta at Janne Kristiansen har partiboka i orden. At hun allerede var inkompetent i sin forrige jobb er selvfølgelig helt uten interesse for ham. Hun har vist evne til lojalitet mot systemet, mot påtalemyndigheten spesielt, og det er mer en nok for en Storberget.

Og selvsagt må Fredrik Fasting Torgersens sak gjenopptas, om rettsapparatet skal gjenvinne tillit etter alle justismord-skandalene. Så lenge han går rundt og er dømt på det grunnlag han er, så er det pinlig, meget pinlig. Som i de andre sakene (Liland, Moen) så vil hoder kunne tenkes rulle, og nye avsløringer komme for en dag, om levende og avdøde, dersom Torgersen blir frikjent. Det er svin på skogen, og de som er redde for at de skal oppdages, tilhørte eller tilhører først og fremst Arbeiderpartiet og kretsene rundt. Det er altså primært Arbeiderpartiets svin på skogen, deres lojale medspillere fra 50-60-tallet, da de vare eneveldige, og helt opp i vår tid. Og nå har de funnet enda en lojal, oppfinnsom og intelligent sådan, for vår tid, og som vil vite å holde lokket godt nedtrykket over tidligere synder, nemlig Janne Kirstiansen. Det perfekte valg, for Ap.

Men vi skal ikke glemme Torgersen. Det er ennå det håp at han blir frikjent før han dør, i alle fall får sin sak prøvet igjen. Når han er død blir det neppe et problem, da prestisjen, og erstatningsutbetalingen, vil være lavere. Bare mer pinlig.