Oslo-Stavanger på 11 minutter, med vakuum-tunnelbane

I mange år har det fascinert meg at det kjente fysiske faktum at en reise, eller transport av et legeme, mellom to punkter på jordoverflaten kan gjøres på maksimalt 42 minutter, uten bruk av energi (!), kan gjøres under følgende forutsetninger:

  • Det er parabelformet en tunnel mellom de to punktene
  • Tunnelen har vakuum

Da kan man bare slippe legemet ned i hullet og det kommer opp i den andre enden av seg selv, kun drevet av tyngdekraften. At friksjonsløs transport fungerer har vi både teoretiske beregninger rundt og praktiske erfaringer. Det er basis for all romfart. Romsonder har reist milliarder av kilometer ut i rommet, i enorme hastigheter, helt uten drivkraft, bare den fart den hadde i starten. (Riktignok endrer hastigheten og retningen seg når de passerer andre planeter, først opp når den nærmer seg, så tilbake til normalen når den fjerner seg.)

I dag er det ikke mulig å bygge en tunnel så dypt at man får fritt fall mellom fjerntliggende punkter. Vi må holde oss i øvre del av den tynne jordskorpen, som er noen kilometer tykk.

Men vakuum kan vi lage for å ta bort luftmotstanden. Og tilnærmet friksjonsløs bevegelse er mulig med elektromagneter basert på superledere. «Svevende» tog basert på magneter finnes i drift i dag, men kun over jordoverflaten. En lang tunnel som følger jordens krumning, noen hundre meter ned i fjell, er fullt mulig å bore, så det er bare å gjøre de så lange vi trenger dem og finner en byggeteknikk til. Fart er energi, og kan gjenvinnes ved nedbremsing, slik som i elektriske biler. Man kan da altså reise mellom to punkter med ekstremt stor fart og nesten uten bruk av energi! Er det sant? Er et slikt prosjekt gjennomførbart ut fra det vi vet i dag? Og hva vil det kunne koste?

Hør professor Erik Skaugen fra Universitetet i Stavanger:

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted