Aldri mer 22. juli

Fredag 22. juli ble 93 – nittitre – mennesker drept av en kaldblodig morder. De aller fleste var unge mennesker, barn og ungdom, engasjert i politikk. Massemorderen blir i skrivende stund varetekstfengslet av retten.

Fredag 22. juli ble hele det norske folk, hele det norske samfunn, det norske politiske system og vårt tilkjempede demokrati angrepet på den mest brutale tenkelige måte, nest etter et militært angrep på landet.

Fredag 22. juli, og så langt i tre døgn, har det norske folk sittet lamslått foran sine skjermer og mottatt de meste ufattelige skildringer av hendelsene, fra de som overlevde og de som var med på redningsaksjonene.

Den fengslede, den siktede, og som har innrømmet ugjerningene, eller hva man skal kalle dette, når «ugjerningene» blir for svakt, hevder å ha vært opptatt av politikk, av å redde verden. Han påstår seg altså ha de samme aktverdige grunner for sitt «engasjement» som alle de som er politisk interesserte og vil påvirke hvordan samfunnet styres. På toppen av alle de andre følelsene, sorg, av gru og avmakt overfor handlingenes brutalitet, er dette noe som opprører meg kraftig. At man kan forklare slike handlinger med politiske motiver tror jeg ikke noe på. Man kan lese hans politiske «manifest», men finner at det er et oppgulp av andres meninger, et sammenrasket plagiat av et makkverk.

Denne personen, den fengslede siktede, navngitt i media, men hvis navn jeg ikke orker skrive, er intet – sier og skriver intet – annet enn en kaldblodig massemorder. Man trenger ikke gi ytterligere beskrivelse, for han har selv, i sitt «manifest» ramset opp hva han regner med å bli kalt. Det han absolutt ikke er – ikke til anklene på en helt alminnelig politisk interessert borger av landet – er politisk idealist eller engasjert. Som «politisk interessert» er han så nær det absolutte nullpunkt som mulig.

Så han har ikke hatt politiske grunner, mener jeg. Dette er utført av et gjennomført ondt sinn, en menneskehater og meste trolig en psykopat. «Motivene» er påtatt. Det er noe han har funnet, etter å ha blitt «inspirert» av en del andre virkelig engasjerte skribenter. Så sterkt har han identifisert seg med sine helter, og så syk er han at han har sett seg elv som et overmenneske, en som alene kunne endre verden, ikke til noe bedre, men bare for å bli «husket» for det.

Vi skal ikke begynne å mene akkurat det motsatte av ham, som en avstandstaken til grusomhetene. Vi skal ikke slutte å være konservative, bare fordi han kalte seg «kulturkonservativ». Vi skal ikke slute å ta vare på og verne om den kultur vi kjenner og føler oss hjemme i, bare fordi han påstår å ville det. Vi skal ikke bli muslimer bare fordi han hatet dem. Vi skal ikke slutte opp om alle deler av norsk innvandringspolitikk bare fordi han foraktet den. Vi skal ikke slutte å være politiske engasjerte og ivrige, i delta i debatter, på nettet eller i andre fora, bare fordi han var det.

Vi skal i det hele tatt ikke bry oss det døyt om hans politisk inspirerte oppgulp. Den bør følge hans sykejournal og forbli der, eventuelt brukes i psykiatrisk forskning.

Etter kveldens fakkeltog, hvor jeg forventer at alle som kan gå eller forflytte seg, møter opp, så skal vi tilbake til det normale liv, arbeide, drive rekreasjon og drive politikk, herunder også valgkamp (dog utsatt inntil videre). Ikke en tøddel av hans åndsforlatte «manifest» skal få påvirke et det.

Men det vi kan lære, for vi skal ikke, og kan ikke, aldri, glemme dette som har hendt, er det han måtte ha snappet opp av oss andre, tatt på blodig alvor, og som slett ikke er så bra, nemlig den aggressive politiske retorikk. spesielt i nettdebatter. og tildels i avisspaltene.

Jeg har selv blitt kalt «landssviker» fordi jeg har ment Norge bør inn i EU. Jeg har selv karakterisert andre, motdebattanter, i harme, og brukt ord det ikke er dekning for.

  • Si og skriv det du mener, og mén det du sier og skriver
  • Møt i opp i fakkeltoget for å ære de omkomne
  • Betrakt og behandle en kaldblodig massemorder som en kaldblodig massemoder og intet annet

Ser deg klokken 18 i byen, stå sammen vern om vårt demokrati og vår fred. For noe nytt 22. juli skal vi aldri, aldri opplevde i vårt land.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted