Skrik

Jeg, min naive sjel, har i årtier trodd på demokratiet og åpen debatt. Trodd på å la meninger brytes for å bevare fred og unngå vold.

Jeg har trodd og ment, forfektet, at det kan spare lidelse og spare liv. Jeg trodde vi kunne komme dit hen å bli enige om å være uenige, men at flertallet, etter å ha hørt alle synspunkter, til slutt måtte få sin vilje, med størst mulig kompromiss overfor mindretallet.

Jeg har villet være uredd. Jeg har hatt forakt for de som er redde, spesielt for fremmede og nye ting i verden.

Men, det var klart basert på at menneskeverdet er noe vi alle står for, noe vi vil forsvare. Mennesket først. Et menneskeliv er det mest dyrebare.

Så kom 22. juli 2011. Nå håper jeg hver morgen at det hele har vært en vond, vond drøm. Dette helt til jeg åpner nettavisene. Jo, det har skjedd. En «alien» har først sprengt en bombe som drepte og skadet mange, deretter har han skutt ned 69 unge, idealistiske og engasjerte mennesker for fote. Én etter én. I alt 77 liv tatt.

Fordi han var politisk uenig, hevder han. Nei, og atter nei. Fordi menneskeverd var utradert fra hans sinn på permanent basis. Hvis det kan skje, hos en mann oppvokst i verdens rikeste og mest vellykkede land, kan alt skje, når som helst og hvor som helst.

Hører vi skal svare med mer demokrati. Har det en hensikt, nå? Jeg vet ikke om jeg tror på noe nå, annet enn at kynisme og vold vil seire. Alle roser og alle varme hender til tross.