Den 22. juli 2011 ble det i Norge begått en terrorhandling mot regjeringskvartalet, med flere drepte, og en massedrap på Utøya, begge deler utført av samme person, Anders Behring Breivik. Han har ingen anger og skulle gjerne ha drept flere, både i regjeringskvartalet og på Utøya. Handlingene er nøye planlagt i mange år, og har kostet ham hundretusener av kroner å forberede. Den oppgitte motivasjonen er av politisk karakter. Dette er de enkle, grove fakta.
Etter en ti uker lang rettssak står tvilen ikke om de faktiske forhold rundt handlingen, men om Anders Behring Breivik er tilregnelig etter straffeprosessloven og således kan dømmes som skyldig, med dertil egnet straff (trolig 21 års forvaring), eller skal kjennes “uskyldig” og dømmes til tvungent psykisk helsevern.
Aktoratet, som representerer “oss”, altså Norges befolkning, og den som anklager og ber om straffesak, kjennelse og straff, legger ned påstand om utilregnelighet for tiltalte. Normalt er dette til fordel for tiltalte, som da er offer for sin egen sykdom og således ikke kan stilles til ansvar for handlingen. Men aktoratet innrømmer tvil.
Forsvarerne, som representerer tiltalte Anders Behring Breivik, legger ned påstand om tilregnelighet og ønsker ham kjent skyldig og straffet (på mildest mulige måte, må antas). Det er uansett kun lovens maksimale straff på 21 år som er aktuelt for en som er skyldig i 77 kaldblodige, vel planlagte drap.
De fleste vitnene, ført av forsvarerne, har ment tiltalte er tilregnelig. To av de i alt fire sakkyndige, to i samme gruppe, og som har arbeidet sammen, mener han er utilregnelig på grunn av at de, etter en “totalvurdering”, mener han lider av paranoid schizofreni, en form for psykose. Psykoser er alvorlige sykdommer, ofte med hallusinasjoner og endret virkelighetsoppfatning. Man kan forstå at i noen tilfeller kan dette utløse kriminelle handlinger gjerningspersonen ikke kan og bør lastes for, rett og slett for det er meningsløst og da uten noen allmennpreventiv virking eller rettferdighet.
Sakkyndige Husby og Sørheim mener at hans viktigste symptomer er at han har utsett seg selv til “herre over liv og død”, og hvem som skal leve og ikke leve, samt at han er ekstremt voldsfiksert og har funnet nytelse i voldsfantasier. Dessuten hallusinert om ordre fra en fiktiv organisasjon kalt “Knights Templar”. I alle fall om jeg har oppfattet dem rett. Men han kan bare ha drevet ønsketenkning eller rett og slett løyet/bløffet, tenker jeg.
De andre sakkyndige, og mange gode vitner, samt en rekke eksperter på psykiatri i inn- og utland, mener han slett ikke er psykotisk, men har en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Noen av disse har også observert Breivik nøye, tilmed før Husby og Sørheim slapp til for sine undersøkelser. Jeg tenker spesielt på Randi Rosenqvist, som virker meget troverdig og velbegrunnet, samt de to andre sakkyndige psykiaterne, som har sett alle video-opptakene fra politiavhørene. De har ikke sett snurten av noen psykose og vrangforestillinger, eller hallusinasjoner.
Så til min egen mening:
Når aktoratet sier at det er bedre at en frisk tiltalt blir dømt til psykotisk helsevern enn at en syk tiltalt blir dømt til fengsel, så er jeg helt uenig.
Hvordan blir behandlingen eller “helsevernet” om behandleren skulle mene han ikke er så syk som dommen forutsetter?
Skal ikke fengselsvesenet, kriminalomsorgen, sørge for at enhver de får vurdert til å være syk, får den nødvendige helsehjelp?
Retten har ikke anledning til å dømme noen til medisinering i strid med vedkommendes leges vurdering til enhver tid, ei til annen behandling, kun til det uspesifikke “helsevern”.
Så hvis Anders Behring Breivik blir dømt skyldig og straffet, så har han krav på helsevern, både fysisk og psykisk. Det er en del av menneskerettene, som gjelder alle, og som kun kan framdømmes av retten på spesielle vilkår, som frihetsberøvelse som straff for forbrytelse. Helsevern, som alle andre norske borger har i Norge, i fengsel eller fri, kan han ikke fradømmes, naturligvis.
Når aktoratet mener det trenges nærmest bevist ut over enhver rimelig tvil at den tiltalte faktisk er tilregnelig for å anse tiltalte tilregnelig, altså at ved rimelig tvil, skal aktoratet påstå tiltale utilregnelig, er uhyrlig, ulogisk og helt på jordet, spesielt i denne saken. Altså, om man skal sammenlikne dette med at “tvilen skal komme tiltalte tilgode”, rimeligvis, så må man legge til grunn at tiltaltes “tilgode” like godt kan være å bli erklært tilregnelig, noe som nettopp er tilfelle i denne saken. Det naturlige vil være at det må være hevet over enhver rimelig tvil at tiltalte er utilregnelig om aktoratet skal føle seg forpliktet til å legge ned slik påstand. Aktoratet skal ikke være tiltaltes super-forsvarere og gå lenger i forsvaret enn tiltalte og hans faktisk forsvarere ønsker, som om man kan være mer katolsk enn paven. Forsvarerne prosederer jo på tilregnelighet. De har altså, sammen med tiltalte selv, gitt avkall på å få Ander Behring Breivik kjent utilregnelig, noe som normalt er å regne til tiltaltes fordel. Så hvordan er det mulig for aktoratet på påta seg en slik absurd forsvarer-rolle her, når ingen av partene egentlig ønsker mannen utilregnelig-erklært?
Norsk lov bør endres og klargjøres slik at kun de åpenbart, utvilsomt, totalt utilregnelige blir dømt ut fra det. Dette må kun gjelde når det er hevet over enhver tvil at deres psykiske tilstand har vært slik at de var et nærmest viljeløst offer for sine tvangstanker, eller ikke evner til å fatte rekkevidden av sine handlinger. Ellers bør man dømmes ut fra sine handlinger, syk eller ikke, og kriminalomsorgen må forutsettes gi alle under sin “omsorg” nødvendig helsehjelp, psykisk eller legemlig.
Jeg håper dommerne tar til fornuft og ikke godtar Husbys og Sørheims sirkelargumentasjon, om at siden han har gjort noe så avskyelig og hatt fantasier om det, så er han så syk at han ikke kan dømmes for det, men skjærer i gjennom og ser at med den type argumentasjon kan ingen terrorist eller massemorder dømmes i Norge. Men erkjenne at det å drepe 77 mennesker, som selv ikke har truet med å drepe noen, for en forskrudd politisk overbevisning, er “sykt”, og “en gal manns verk”, uten å frita forvolderen for ansvaret. Det kan bli sånn at det “lønner seg” å drepe mange, og for gjerningspersonen ukjente og fremmede, og med forskrudd begrunnelse, fremfor å drepe noen man faktisk var i direkte konflikt med. Skyter man kona på Oslo S får man straff, men bomber man hele Oslo S og dreper 100 for å drept kona/partneren i samme slengen, så går man straffri, og blir dømt til “helsevern”? Det er tydeligvis nok å ha sære, fremmede oppfatninger og synspunkter som “sakkyndige” ikke begriper det kvidder av for å bli erklært psykotisk. En skam for hele psykiatrien.
Men jeg skal innrømme det var en fryd å høre på også Husby og Sørheim i retten, for de kan mye om psykoser og diagnostikk. Lærte mye av dem, bare ved å høre på. Men de her ikke forstått det kvidder av Breivik, og det virker som de i sin fortvilelse over det de ser som absurd, kommer til at det passer inn i noen diagnosekriterier. De kunne ha diagnostisert mange “skrullinger” som psykotiske, er jeg redd. De har ikke drøftet alternative diagnoser tilstrekkelig, som så mange har påpekt. De må derfor, og dessverre, tillegges liten vekt sett i lys av mange andre forklaringer, herunder alvorlig personlighetsforstyrrelse. Jeg mener han opplagt har det, trolig svært alvorlig sådan. Poenget er at det ikke bør gjøre noen utilregnelig.
Anders Behring Breivik bør kjennes skyldig, og jeg håper retten kommer til det, for rettstatens skyld. Og fordi han opptrer og har opptrådt som en “gal”, men neppe psykotisk “infisert” person drevet til handlingen ut fra sykelige vrangforestillinger eller hallusinasjoner. “Vrangforestillinger” i folkelig forstand har han, og “syk” og “gal” er han, i folkelig forstand, men ikke utilregnelig av den grunn. Straffen gir seg selv.
Men uansett egen mening, det retten kommer frem til, skal jeg respektere fullt ut. Skal noe endres, og det bør det, så må loven endres og bringes til mer “fornuft” i forhold til begrepet utilregnelighet, blant annet for å unngå sirkelargumentasjon fra sakkyndige. Jeg har ikke annet ord for det enn dette, foreløpig. Det hele er en sjokkerende, opprørende og dypt tragisk sak. Med en skyldig, vel å merke. En med meget liten tvil skyldig.