Claude Monet Le bateau atelier

Ensomheten

Av Anne Helene Guddal («Også det uforsonlige finnes», Kolon 2014)

Tidligere publisert i Aftenposten, der med tillatelse fra Kolon forlag.

Ensomheten hundser alltid, underordner alltid.

Ensomheten setter seg ikke i kroppen som vern eller strategi,
nei ensomheten slår blikket ned og knytter hendene i lommene, bøyer nakken og leter etter riktig plass til føttene;
den er ikke uvitende om sin banalitet.

Ensomhetens protest trekkes alltid tilbake.

Ensomhetens heftighet ber alltid om unnskyldning.

Ensomheten kjenner ingen rett til det offentlige rom:
Det lar seg ikke gjøre å tale ensomhetens sak.

Ensomheten er ingenting uten skam.

Ensomhetens viktigste innsikt er at du alltid trenger andre mer enn de trenger deg.

Ensomheten er akkurat så ynkelig redningsløs som livet selv,
og er derfor et yndet objekt for filosofien og kunsten, som tapper klarhet og skjønnhet fra grunnvilkårene
– men det skal ikke være til trøst, sier de som ikke trenger den.

Ensomheten er bitter, gjerrig og selvmedlidende.

Ensomheten er en mangelsykdom som oppstår når ingen lenger vil ta imot noe.

Ensomheten fyller nytelsen med svart galle.

Ensomheten er infantil i sin umettelige registrering av store og små krenkelser.

Ensomheten sklir ut, men raser ikke.

Ensomheten faller hele tida, men har ingen steder å lande.

Ensomhet er deformering av sjelen på sjelens egne premisser.

Ensomheten svøper seg i suveren fatalisme for å skjule den virkelige ødeleggelsen.

Ensomheten er ikke heroisk selv om den må utholdes.

Ensomheten har ingen svar.

Mer urovekkende er det at ensomheten ikke stiller spørsmål

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted