Forlaget: I mars 2020 mottar true crime-forfatter Helene Paus et brev. Avsenderen er Louise Røed, en kreftsyk kvinne i Brønnøysund. Hun forteller om et overfall hun ble utsatt for tidlig på 90-tallet og retter beskyldninger mot den legendariske og myteomspunne Hollywood-regissøren Paal Ylvingen. Ylvingen har de siste tjue årene isolert seg fra omverdenen på den forblåste øya Ytre Dunet på Helgelandskysten, der han fordriver tiden med å løpe og male bilder.
Meg: Koronaen er ikke bare en pandemi, men også den lysende koronaen rundt sola, og som bare kan ses under solformørkelser, jfr. Stein Mehrens diktsamling med omtrent samme tittel som denne. Denne fortellingen starter pent og forsiktig, og bygger seg opp mot en svært hesblesende og uhyre spennede avslutning. Helene, nettopp hjemkommet fra et flere uker langt opphold hos sin kjæreste i Siena, er redd hun kan være smittet av covid-viruset. Hjemme ligger dessuten og venter et håndskrevet brev fra en eldre kvinne i Brønnøysund, og som ber om hjelp.
Samtidig motar hun e e-post fra en kollega innen sannkrim i Los Angeles, og som viser til en avisartikkel hvor den norke, berømte, men nå eremitterte, Hollywood-regissøren Paal Ylvingens mulige ugjerninger på 90-tallet settes i søkelyset. Helene treffer dessuten sin norske forfatterkollega Espen Aas på krimfestivalen i Oslo, det viser seg at han da undersøker en sorløs forsvinning og en like uoppklart hyttebrann på og ved Røros i 1990, og de to forfatterne starter igjen et samarbeid.
Dette er særdeles bra krim, finurlig oppbygget, pågående etterforskning både i Norge og California, med passe mengde tilbakeblikk, andres perspektiver, tvil og blindspor. Samt store mengder ondskap og uhygge. Helene må selvfølgelig konfrontere denne mystiske kunstneren Ylvingen, men selvfølgelig ikke alene.
Legg inn en kommentar