Æres den som æres bør

Jeg er så glad i alle de fantastiske, engasjerte og varme folkene jeg har møtt, på jobb, i organisasjonslivet, i helsevesenet, i butikken og ellers. Gode kollegaer, samarbeidspartnere, tjenesteytere og helse- og servicemedarbeidere du gleder deg til å møte på jobb, i jobb, i sitt virke. Samfunnets sikkerhetsnett.

Fra renholdere, kassebetjening, lærere, leger, annet helsepersonell, fagfolk generelt til frivillige. Så mye oppmerksomhet, dyktighet, omtanke og innsats overfor store og små, unge og gamle, med ulik bakgrunn og med ulik kongitiv eller fysisk fungering, med sine ønsker eller et behov som skal dekkes.

Det kan også være en som formidler informasjon og opplevelse, en forfatter, journalist, skribent, noe som ga deg en unik opplevelse, innsikt eller forståelse, faktisk utvidet din horisont, enten om den fysiske verden, samfunnet eller om mennesker og deres relasjoner. Også en ytring, selv om du ikke var helt enig.

Ut fra sin kunnskap og erfaring. Og med vennlighet. Og tålmodighet. Og godt formulerte, lett forståelige forklaringer på kompiserte ting, der og da.

Det er ressurser å satse på. Det, og dem, er ikke bare god økonomi for en virksomhet, det er også samfunnsbygging, det er selve «limet», det som skaper tillit, det som derfor gjør tilværelsen meningsfull og dagen i dag til en glede.

Det er ikke alltid vi oppdager eller erkjenner det engang, eller i høyden går videre med vårt og tenker kanskje et kjapt «De gjorde i alle fall jobben sin». Og kanskje videre: «Tenk om alle hadde gjort jobben sin så hadde lovet vært lettere og samfunnet bedre». Jo, noen ganger har noen ikke gjort «jobben sin», i alle fall ikke godt nok. Greit å kritisere.

Men gjør du jobben din? Da tenker jeg på den plikt du har til å respektere, anerkjenne og rose, når du opplever nytte eller får hjelp, slik at andre får lyst til å «gjøre jobben sin» for deg.

Vi ser på såkalte reality-programmer på TV, der drittsekk-oppførsel premieres, og stadig er det deltakere som verken kan noe nyttig, har gjort noe nevneverdig, annet enn å ha vært på TV eller i Se og Hør, før eller fått mange følgere på TikTok. Og noen går vidre med sin økte berømmelse, som sosiale drittsekker, prangende med sine dyre nyanskaffelser, blir hensysnløse råkjørere eller sågar overgripere. Langtfra alle, heldigvis. De alle fleste ser og gjør forskjell på «reality» og virkelighet, heldigvis.

Det koster lite med et tusen takk, den lille anerkjenelsen som også kan løfte andres hverdag, og som regler vanker da et varmt smil tilbake.

«Fabel», vise av Jacob Sande

Kjent som sangen «Gåsa, katten og hanen» tonesatt og ofte sunget av «Radiofantomene» Kurt Foss og Reidar Bøe på 60-tallet:

Gåsa, katten og hanen var leie av livet her.
No ville dei ut i verda, og freiste si lukke der.

Her går vi på bondebygda som åte for rev og ramn.
Nei, nå er det andre tider hjå kongen i Kjøpenhamn.

So luffa dei gjenom Skåne og lydde på messa i Lund.
Og gåsa ferja dei over til Kronborg ved Øresund.

Tidleg ein måndags morgon nådde dei kongens by.
Lerka song over Skjælland. Og hanefar gol mot sky.

Dei spurde seg fram til slottet, og vakta gjorde honnør.
So skulle dei syne kongen, kva kunster dei kunne frå før.

Katten var fyrst i elden og katten fekk løn for strev
”Kongeleg musefangar” det stod på hans embetsbrev.

Gåsa vart overkokke, og var som eit syn å sjå.
I nystiva blondekappe, med kongens våpen på.

Men hanen kom høgst i korga, og skikka seg bra, får vi tru.
for han skulle vekke kongen, presis klokka fem på sju.

No levde dei høgt i ære, som her gjekk i armod og sut.
Ja, slik kan det gå her i verda, når berre ein stakkar kjem ut.

Men nå skal det bli rop i bydga, når ein gong dei tre kjem att.
Nei, maken til makelaus hane, og maken til gås og katt.