Frihet og fellesskap – Fugelli og Høyre

Arbeider du i en bedrift? Synger du i kor? Driver du idrett i et idrettslag? Har barn i barnehage eller på skole? Er du engasjert i Røde Kors eller annen frivillig organisasjon? Organiserer du by- eller bygdefester eller kulturfestivaler? Utvikler du programvare gjennom systemer for samarbeid? Aksjonsgruppe for bedre skolevei? Kort sagt, deltar du i sivilsamfunnet på noen måte? Betaler du skatt? Mottar du noen tjeneste gjennom kommunen? Før du ytelser gjennom NAV eller en pensjonsordning? Og så videre.

Da er du med i et av samfunnets mange fellesskap. Noen store, som hele statsapparatet, andre mellomstore som kommunen eller en stor bedrift, andre igjen små som en mindre bedrift eller et sangkor. Antakelig deltar du på mange ulike nivåer, som de fleste.

Man har ikke frihet til å synge i kor, om man vil, uten andre korister og uten en organisering og et fellesskap. De fleste kan ikke ha en trygg jobb og oppleve den grunnleggende friheten det innebærer å ha egen, rimelig forutsigbar inntekt, uten gjennom en bedrift. Selvfølgeligheter, men det er verdt å ha i tankene at slike fellesskap og samhandling er et grunnleggende trekk ved menneskelig virksomhet, og de fleste former for liv, i grunn.

Gjennom ulike fellesskap tar man ansvar, ikke bare for seg selv, men for dette fellesskapets deltakere. Slik bygges frihet gjennom ansvar og ansvar gjennom frihet. Alle våre friheter, vår rettigheter, våre goder, bygger slik på at noen tar et ansvar.

Venstresiden i politikken snakker veldig mye og stort om dette «fellesskapet», om det å ha skatter og avgifter som skal bringe midler til dette, samt at enhver skattelette eller mangel på årlig økning, er en utgift for samme «fellesskapet». Dette «fellesskapet» er for dem kun stat, fylkeskommune og kommune i samlet. Så kan dette ene, store «fellesskapet» yte til individer og andre fellesskap det finner verdig. Det offentlige representerer i venstresidens verdensbilde det «uselviske» og «det gode». De andre felleskapene representerer mer eller mindre «det egoistiske», det individuelle og «det private».

Per Fugelli skriver flott om frihet i Aftenposten:

Livet er et dypt individuelt prosjekt. Gitt sine gener, evner, lyster og laster må mennesket få frihet til å skape seg selv. Frihet styrker byggingen av ekte identitet. Frihet styrker ansvar og samvittighet. Menneskets verdighet bygges og rives av følelsene stolthet og skam. For å oppleve stolthet eller skam må mennesket ha fri vilje og frie valg. Frihet styrker motet til å møte Den andre. Frihet gir oss lyst til å gå på besøk i andre mennesker og guder. Frihet skaper nytt. Frihet stimulerer oss til å eksperimentere i livet, i bedriften, i samfunnet.

Fortsett å lese Frihet og fellesskap – Fugelli og Høyre

Hva er det med Høyre?

Frihet til å velge, frihet til å ta egne beslutninger og frihet til og ansvar for å forme sitt eget
liv er byggesteiner i Høyres samfunnssyn.

Samfunnet bygges nedenfra – med utgangspunkt i det enkelte menneske!

Der andre partier vil velge for deg, vil Høyre la deg velge. Sjelden ser vi dette så tydelig som i dokumentarfilmen «Brevet til Jens».

I skolen vil Høyre prioritere kunnskap, gjennom å å satse på lærerne, ikke kvantitativt, men kvalitativt. Det er bedre med én god lærer enn to dårlige! Frukt og varm mat i skolen er bra og ønskelig, men lærernes mulighet for etterutdanning er viktigere.

Helse- og omsorgssektoren i Norge er stor og svært mange nyter godt av tilbudene. Men svært ofte er tilbudet man får katastrofalt dårlig. Da bør man først prioritere å få opp kvaliteten i omsorgen slik at den fungerer som verdig omsorg. Der andre bare vil øke antallet «plasser» vil Høyre primært sørge for at de «plassene» som tilbys faktisk er god omsorg.

Funksjonshindrede personer trenger ofte slett ingen «omsorg», da de i hovedsak er friske mennesker med et «hinder». Her er Høyre for likestilling og funksjonshemmedes selvsagte rett til selvbestemmelse og et mest mulig fritt liv, som andre. Når funksjonshemmedes verktøy for et godt liv er å få hjelp gjennom personlig assistanse, fremfor en kommunal institusjon, så er valget lett for Høyre. BPA må bli et individuell rettighet for de som har krav på hjelp og assistanse. Dette er en likestillingssak fremfor alt.

Høyre vil dessuten helt klart ha flere, bedre og tryggere veier. Selvsagt. Det er noe nesten alle er opptatt av og anser som viktig i Norge i dag, med et av Europas mest elendige veinett. Dessuten vil Høyre satse sterkt på kollektivtrafikk, en gigantisk utbygging av denne, i og rundt de store byene i særdeleshet. Dette er fordi dette totalt sett er det som gir best fremkommelighet for alle, uansett hvordan man kommer seg fra A til B..

Mandag er valgdag. Det er for sent å våkne opp tirsdag og ønske du hadde stemt Høyre. Så stem Høyre mandag. Ikke nøl. Vi lover deg å holde fast ved det vi primært er opptatt av: Kunnskap i skolen, kvalitet i omsorgen og bedre, tryggere veier.

Du får ikke styre ditt eget liv så lenge vi bestemmer, hilsen de rødgrønne

President RooseveltÅ styre sitt eget liv, ikke være underlagt et institusjonsliknende regime for når man skal spise, drikke, sove, gå på do, gå på jobben, gå på kino, se TV, gå på restaurant, ta ferie også så videre bør være en ganske så selvsagt rett for alle, så sant du ikke er dømt til noe annet. Dette også for de som har en eller annen menneskelig funksjonsnedsettelse, som man sier, fysisk svekkelse, eller rettere, bare trenger assistanse fra et annet menneske for å oppnå dette.

Derfor ble ordningen med brukerstyrt, borgerstyrt eller selvstyrt om man vil, personlig assistanse innført for snart tjue år siden, etter en lang kamp for at menneskerettigheter også må gjelde funksjonhemmede, en kamp som føres ennå. Det er fastsatt i lov at alle kommuner må tilby slike ordninger, etter innvilgelse av et antall timer hjelp eller assistanse basert på den enkeltes behov. Men kommunen kan ennå, etter eget forgodtbefinnende, dårlig funderte økonomiske begrunnelser, eller annet, suverent bestemme om den enkelte skal få benytte seg av den ordningen som setter dem fri fra et kommunalt ledet «omsorgsregime» der man slett ikke har styringen selv. Man kan enten bli «institusjonalisert» på et kommunalt «hjem» eller faktisk i eget hjem, fordi man er født med eller uheldigvis har ervervet seg en nedsatt «funksjon». Det er folk som skal straffes som skal settes under et «regime», ikke de lovlydige og sakesløse.

Det foregår en kamp for slik rettighetsfesting, at alle som har et visst behov for assistanse, skal få styre den selv gjennom organisering av den som BPA. Den rødgrønne regjeringen nøler, tviler og trenerer denne saken, enda det etter tjue år med en «prøveordning» er soleklart at det fungerer. Dette dreier seg overhode ikke om økonomi, men om primært om menneskesyn. Dessuten lurer selvfølgelig spøkelset under, det private spøkelset, at om kommunene ikke klarer organisere dette selv så må de kjøpe tjenesten av -grøss- private selskaper. Og for SV er private selskaper ensbetydende med multinasjonale profittjagende uhyrer som bare er ute etter et sugerør i statskassa. Slik ofres titusener av menneskers soleklare rett for frykten for et spøkelse, og det gjøres knefall for privat-skrekken som råder der i gården, og langt inn i Arbeiderpartiet.

Jeg siterer stolt Peter Kuran, Fredrikstad Høyres topp- og ordførerkandidat, som skriver i dagens «Blåmandag»:

Alle opposisjonspartiene på stortinget, Høyre, KrF, V og Frp, går nå sammen om å rettighetsfeste BPA – brukerstyrt personlig assistent. Jeg mener det er helt nødvendig at vi i tillegg til samhandlingsreformen gir noen klare føringer om enkeltmenneskets rett til å forme eller påvirke sin egen hverdag. Frihet for og tillit til den enkelte er Høyres grunnlegende syn som bidrar til å forme samfunnet nedenfra. Det er derfor viktig at myndighetene i det videre arbeidet med samhandlingsreformen får noen retningslinjer i forhold til bruk av gode private løsninger i utformingen av tilbudet til den enkelte bruker.

BPA har isolert sett ikke mye med samhandlingsreformen å gjøre, men en rettighetsfesting nå betyr at staten i det videre arbeidet med reformen vil måtte forholde seg til en vedtatt pasient/klientrettighet som sikrer brukerens innflytelse! Dette er god Høyrepolitikk!

Det er pokker så god høyrepolitikk, det. Velferd dreier seg først og fremst om enkeltmenneskets situasjon, ikke om kommunen, Nav eller «felleskapet», et «fellesskap» som i hendene på de rødgrønne lett blir til «tvangsfelleskapet», med normerte leggetider og regulerte spisevaner, bare fordi man trenger litt assistanse til ting. Og det dreier seg om overføring av makt fra det offentlige til den enkelte, og det skremmer enhver rødgrønn, på flatmark.

Innlegget er også publisert på Politisk Kvarter.

Høyre og datalagringsdirektivet (kampanjer fordummer)

Jeg bryr meg ikke om kampanjer, spesielt ikke bloggkampanjer der bloggere oppfordres til å skrive nærmest likelydende innlegg om samme sak.

Les resten av innlegget mitt på Politisk Kvarter.

Les dessuten bloggeren George Gooding.

Les dessuten bloggeren Vampus..

Skillet mellom liv og død

Den 17. juli 2006 skjedde en trafikal katastrofe på E39 som forandret livet på det mest brutale for en liten familie med to voksne og tre barn. Begge foreldrene og ett av barna omkom i katastrofen, og ett barn ble hardt skadet. I dag sitter 2 barn uten mor eller far, og uten sin lillesøster.

Nesten halvparten (35-40%) av dødsulykkkene på norske veier er frontkollisjoner. De skjer på høytrafikkerte veier uten midtdeler. Dette er et forhold både norske og svenske ansvarlige myndigheter (regjeringene) har kjent til i en årrekke. Det er likevel en forskjell på disse nabolandene. For å unngå for mye tall sier jeg det slik: Sverige har allerede mange tusen kilometer vei med midtrekkverk, og bygger ut hundrevis av nye kilometer hvert år. Norge har noen få (såvidt et tresifret antall) kilometer og utbygger noen få, et ettsifret antall nye kilometer, hvert år. Den norske regjering gjør altså nesten ingen ting.

Hvorfor? Fordi den rødgrønne regjeringen prioriteter slik. Den norske regjering gir blaffen, i alle fall hvis det skal koste noe utover en million eller ti, så man satser litt på billige tiltak som flere fotobokser og lavere fartsgrenser. Hver norsk dødsulykke koster samfunnet 10-20 millioner, ettersom man regner.

Men den 9. september 2009 (09.09.09 kl 09:09:09) skjer det imidlertid to store og positive ting på veifronten i Oslo og Akershus, og i Norge.

Fortsett å lese Skillet mellom liv og død