Frihet og fellesskap – Fugelli og Høyre

Arbeider du i en bedrift? Synger du i kor? Driver du idrett i et idrettslag? Har barn i barnehage eller på skole? Er du engasjert i Røde Kors eller annen frivillig organisasjon? Organiserer du by- eller bygdefester eller kulturfestivaler? Utvikler du programvare gjennom systemer for samarbeid? Aksjonsgruppe for bedre skolevei? Kort sagt, deltar du i sivilsamfunnet på noen måte? Betaler du skatt? Mottar du noen tjeneste gjennom kommunen? Før du ytelser gjennom NAV eller en pensjonsordning? Og så videre.

Da er du med i et av samfunnets mange fellesskap. Noen store, som hele statsapparatet, andre mellomstore som kommunen eller en stor bedrift, andre igjen små som en mindre bedrift eller et sangkor. Antakelig deltar du på mange ulike nivåer, som de fleste.

Man har ikke frihet til å synge i kor, om man vil, uten andre korister og uten en organisering og et fellesskap. De fleste kan ikke ha en trygg jobb og oppleve den grunnleggende friheten det innebærer å ha egen, rimelig forutsigbar inntekt, uten gjennom en bedrift. Selvfølgeligheter, men det er verdt å ha i tankene at slike fellesskap og samhandling er et grunnleggende trekk ved menneskelig virksomhet, og de fleste former for liv, i grunn.

Gjennom ulike fellesskap tar man ansvar, ikke bare for seg selv, men for dette fellesskapets deltakere. Slik bygges frihet gjennom ansvar og ansvar gjennom frihet. Alle våre friheter, vår rettigheter, våre goder, bygger slik på at noen tar et ansvar.

Venstresiden i politikken snakker veldig mye og stort om dette «fellesskapet», om det å ha skatter og avgifter som skal bringe midler til dette, samt at enhver skattelette eller mangel på årlig økning, er en utgift for samme «fellesskapet». Dette «fellesskapet» er for dem kun stat, fylkeskommune og kommune i samlet. Så kan dette ene, store «fellesskapet» yte til individer og andre fellesskap det finner verdig. Det offentlige representerer i venstresidens verdensbilde det «uselviske» og «det gode». De andre felleskapene representerer mer eller mindre «det egoistiske», det individuelle og «det private».

Per Fugelli skriver flott om frihet i Aftenposten:

Livet er et dypt individuelt prosjekt. Gitt sine gener, evner, lyster og laster må mennesket få frihet til å skape seg selv. Frihet styrker byggingen av ekte identitet. Frihet styrker ansvar og samvittighet. Menneskets verdighet bygges og rives av følelsene stolthet og skam. For å oppleve stolthet eller skam må mennesket ha fri vilje og frie valg. Frihet styrker motet til å møte Den andre. Frihet gir oss lyst til å gå på besøk i andre mennesker og guder. Frihet skaper nytt. Frihet stimulerer oss til å eksperimentere i livet, i bedriften, i samfunnet.


Om frihet og fellesskap sier Isaksen, Astrup og Andresen følgende, som svar til Fugellis artikkel:

Høyresiden legger større vekt på at fellesskap er noe mer enn staten, og at frihet derfor fordrer at det finnes flere sterke fellesskap i samfunnet. Enten det er familie, venner og kolleger eller ideelle organisasjoner, religiøse samfunn, private bedrifter og sosiale entreprenører, så finnes det mange fellesskap som har stor verdi i et samfunn.

Men Fugelli fortsetter med følgende:

Frihet forvaltet av Høyre og Fremskrittspartiet kan bety: Forsyn deg, du vinner, som kan ta deg frihet – på taperens bekostning. Høyrefriheten vil ha mer til meg og mine, ingen formuesskatt, ingen eiendomsskatt, 25 milliarder i skattelette til de rike. Høyrefriheten er å kunne velge bedre skole og bedre helsetjeneste for de med penger. Høyrepartiene streber ikke etter likeverd. De er opptatt av rangering, måling av evner og prestasjoner, inspirert av konkurranseøkonomiens nådeløshet.

Og det er her gode Fugelli snubler i en karikatur av Høyres politikk og feilbedømmer situasjonen i dagens samfunn. Når det gjelder helse, for eksempel, så er det slik at det er køer i det offentlige helsevesenet organisert gjennom det statlige fellesskapet, mens det er kapasitet i de private fellesskapene. Høyre vil at når det offentlige ikke strekker til så skal du tilbys behandling gjennom de private, på det offentliges kostnad, penger du har betalt inn via skatteseddelen og opparbeidet deg rett til helsetjenester gjennom. I dag er det nettopp bare «de rike» som kan skaffe seg slik helsetjeneste uten om de offentlige køene. Det er direkte usosialt og urettferdig, og det er ikke i tråd med fellesskapsverdiene vi stadig trekker frem, alle.

Høyre streber etter like muligheter for alle. Det er ekte «likeverd», enten det gjelder helse eller utdanning. det blir ikke «likeverd» om alle behandles som om de var like. Det blir for eksempel ikke bedre skole av at man ikke vet hvordan kunnskapsnivået er, mellom landsdeler, mellom skoler, mellom klasser, mellom lærere og mellom den enkelte elev. Da ofrer man like muligheter og ekte likeverd på en forutinntatt oppfatning av at alle er like, enten de er det eller ei.

Høyre streber også etter å få inn nok penger til statens og kommunenes utgifter.
Høyre vet samtidig at det ikke på sikt gir mer penger til felleskapene stadig å øke skattene, og noen skatter og avgifter er direkte ødeleggende for landets økonomi, rent skadelig. Intet fellesskap kan uten negative konsekvenser øke kontingenten i det uendelige, eller utstede ekstra «avgift» på medlemmer som bidrar litt ekstra. At godt «bemidlede» enkeltpersoner kortsiktig tjene på enkelte av Høyres forslag er ikke motivet, og det er nok av måter å dra penger fra de som har mer enn nok, gjennom et bedre skattesystem uten «hull». Høyre vil for eksempel ikke at formuesskatten skal få diskriminere norskeide arbeidsplasser, og slik dirkete true arbeidsplasser. Dette har Høyre funnet ut best skjer ved å avvikle den gradvis, for samtidig å gjennomgå skattesystemet grundig for å tette hull og rette skjevheter. Skatteetaten jakter f.eks på penger gjemt unna i skatteparadiser eller ved regnskapstriks. Denne jakten støtter Høyre helhjertet og vil styrke.

Høyre er opptatt av konkurranse for å finne det til enhver tid beste tilbud når tjenester skal utføres for felleskapene. Høyre erkjenner også at den «nådeløse» konkurranseøkonomien vår velferd og vår rikdom er bygget på gjennom hundrevis av år fortsatt tjener oss vel, fra individer til fellesskapene. Økonomien må i hovedsak være «nådeløs» for ellers råtner den på rot, og det blir ingen skatter å hente. Det tilhører samfunnsområdet «milliarder». Men Høyre er først og fremt opptatt av mennesker, ikke av milliarder. Milliardene er et middel. Mennesker som ikke har muligheter til å leve godt basert på «milliardenes lover» skal få hjelp til å skaffe seg en inntekt gjennom et arbeid for fellesskapene, og gjennom nettopp de samme fellesskapene, spesielt de offentlige. Det er dette vi kaller velferd.

Velferd er et så positivt ladet ord at venstresiden har forsøkt monopolisere det som en sosialistisk oppfinnelse. Det er historieløst. Høyre vil trygge og utbygge velferden, noe som også betyr å modernisere den, gjennom konservatismens mantra, endre for å bevare. Det kan bety at enkelte ytelser som i dag er rene passiviseringsmidler på få nye regler. Vår rikdom og vår velferd er basert på verdien av arbeidskraften, at hver enkelt skaper noe av verdi for andre gjennom sin innsats. Hvis regelverket bak en og annen velferdsordning fører til ødeleggelse av muligheten alle skal ha til å bidra til felleskapene ødelegges, så skal disse reglene forandres. Vi vet gjennom statistikk at passivisering, det å leve på ytelser fra det offentlige uten innsats, går i arv. På sikt kan dette undergrave velferden. Overalt stilles det krav, spesielt i arbeidslivet. Krav fra det offentlige må tilpasses den enkelte, men det skal være noen krav, for uten ansvar ingen frihet heller.

Vi har også et sterkt voksende offentlig organisert fellesskap hvor svært mange byråkrater har til oppgave, ikke bare å kontrollere oss, at lover og regler overholdes, men at andre byråkrater gjør jobben sin. Og så får vi noen byråkrater til å kontrollere kontrollørene, og kontrollører av kontrollør-kontrollererne igjen. Vi har fått en offentlig forvaltning basert på mistillit i alle ledd, at det tas for gitt at ingen tar ansvar. Det kan bety at man starter leve etter det, at alt som ikke er kontrollert av en kontrollør ikke er noe å bry seg om å ta ansvar for. Uten ansvar går slik friheten fløyten.

Les også Fugelli, Isaksen, Astrup og Andresen, Fasting og Gauden-Kolbeinstveit i Aftenposten. Det er det verdt fordi disse berører kjernen av det vi skal ta stiling til ved årets valg.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted

En kommentar om “Frihet og fellesskap – Fugelli og Høyre”

Det er stengt for kommentarer.