11. september 2001

Jeg var i Oslo og holdt et kurs. Det skulle holdes på slutten av arbeidsdagen, frem til ca kl 18. Jeg var fullstendig opptatt med å undervise, men så skulle det være en kort pause. En av deltakerne var i pausen innom et rom hvor det sto en radio på. Da vi var klare til å fortsette kunne denne deltakeren melde at det visst hadde skjedd noe svære greier i USA, noe om flykapring, noe om World Trade Center i New York og noe om Pentagon.

Jeg tror jeg svarte noe omtrent som at det var da voldsomt, og høres vilt ut. Flykapringer har liksom ikke akkurat noe med WTC å gjøre, men husket at det hadde vært et terroranslag mot WTC for en del år tilbake. Men uansett så ligger ikke Pentagon i New York (hah!), så han måtte vel da ha hørt feil? Uansett, neppe viktigere enn at kurset måtte gå sin gang.

Etterpå, da jeg hadde satt meg i bilen for å kjøre hjem, kom sjokket for fullt. Et tårn hadde rast sammen. Dæven, går det an? Fly? Hvor mange må ikke ha befunnet seg der inne, og fikk de kommet seg ut? Og Pentagon! Det er altså terror da, og ingen ulykke, for slike ting kan da umulig skje samme dag ved en tilfeldighet.

På vei hjemover hørte jeg «live» at tårn nummer to også kollapset.

Herregud, har det brutt ut verdenskrig, eller er dette kun noe som rammer USA? Har terrorister virkelig klart å få inn to gruelige fulltreffere samtidig? Hva i helvete er dette for slags terrorister, evnetuelt? Noe slikt har vi da aldri hørt om før. To sånne gigantiske bygninger, det må ha vært folk i dem! Ingen kan da overleve et kollaps av denne sorten. Himmel!

Og hva gjør USA nå, blir det krig av dette? Men mot hvem?

Først da jeg kom hjem kunne jeg se de vanvittige TV-bildene. Jeg har ofte sagt det at jeg ikke ser TV-nyheter, altså ikke finner det meningsfylt å sitte å glo på en person som sakte leser opp en rekke nyheter. Men at det er et unntak, og det er levende bilder fra aktuelle begivenheter. Her er TV et unikt medium. Ikke minst ble dette klart under Gulfkrigen.

Og der satt man og så tidenes terrorhandling fra sekund til sekund, som en dårlig katastrofefilm. Jeg husker også å ha tenkt at sannelig er virkeligheten mye mer utrolig enn selv det mest håpløse påfunn innen «fiction». Men mest tenkte jeg på de grufulle konsekvensene, alle de døde, ti tusen (!?), og USAs eventuelle panikkartede tilsvar. Og hvordan blir verden etter dette, for den kan aldri bli det samme. En viss type uskyld måtte fra nå være tapt for all tid. Vil passasjerfly i det hele tatt ta av etter dette?

En annen tanke begynte også å modnes i løpet av kvelden. Jeg har aldri vært i New York. Så mange bilder man ser derfra, i film og på TV, så mye urban kultur, nå også hjemsøkt av noe grufullt utenfra. Kanskje hadde jeg ikke fra før så mye sympati med New York. Kanskje var byen for uhyrlig, for menneskefiendtlig, tross filmer som Manhattan m.fl, som abolutt viser et spennende og mennskelig New York. Men i og med dette ble liksom New York mindre og mer sårbar, noe unikt som kunne tapes for verden. Kanskje bør byen besøkes før den blir helt traumatisert, om slikt skal fortsette. Kanskje kan den tilmed trenge besøk nå, mer enn noensinne.

Og reise til New York ble det allerede neste vår. Herunder ble innlagt, men egentlig ikke planlagt, et besøk på Ground Zero. Sjokket over synet av den tomta, med bildene fra den tidligere «skyline» som kontrast, og med plankeveggen full av tegninger og hilsninger fra barn og andre pårørende, det inntrykket satte seg rett i mellomgulvet og ble der lenge. Jeg kan føle det ennå, her hjemme i Fredrikstad, på femårsdagen. Og New York ble aldri den samme.

Jeg er en new yorker.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted