Sangerinne/låtskriver Unni Wilhelmsen kommer til Fredrikstad 27. oktober for å holde en intimkonsert i Teglhuset Balaklava, Gamlebyen. Første gang jeg hørte henne må ha vært på Norwegian Wood for ca ti år siden. Siden har hun hatt enorm suksess, fått spelemannspriser markert seg som en artist på meget høyt nivå. Hun er også kalt typisk «flink», kjedelig og bare én av mange artister med to pupper og én gitar (siste i følge henne selv).
Dama har kanskje ikke vært så uhyre spennende eller original generelt, og det er, okay, liksom litt mange som likner litt. Likevel synes jeg å trekke frem slikt ved hver ny utgivelse blir dypt urettferdig mot en så bra og uhyre dyktig sangerinne og låtskriver som Unni faktisk er. Stemmen er jo briljant, det står ikke til å nekte. Enkelte låter er virkelig både originale og noen har faktisk blitt hennes varemerke, så da er det vel originalt nok. Noen av tekstene er helt i toppklasse blant poptekster, må man innrømme, for i den gata er det mye søppel.
En gammel låt som «Won’t Go Near You Again» **må** man bare anerkjenne som særdeles bra. Selv vil jeg si at akkurat den låta, som altså nesten «definerte» Unnis musikk, er rent ut genial. Problemet er vel bare at etter en sånn låt i starten av karrieren, så skal det noe til å tilfredsstille forventningene. Men så kom da likevel låter, tekster og fremføringer som med «Everyone´s Honesty» og den vare, nydelige «Anything ’bout June». Og da er jeg ikke i tvil. Slike sanger liker jeg å høre og savner dem i øret straks de er gjennomspilt, trolig også siden jeg mest har hørt henne på radio.
Jeg synes nok ellers det har vært mye halvbra, og noe litt kjedelig, ja. Men hennes type musikk har egentlig aldri vært helt blant mine favoritter, kanskje det er helt generelt litt feil sjanger for meg, kanskje er låtene litt vel mye innrettet mot kvinnelig publikum, dog uten at jeg helt kan si hva det ligger i det. Det er de toppene innimellom som endrer oppfatningen.
Unni har tidligere bare utgitt plater med engelske tekster.
I 2005 skrev jeg følgende fra Føling i Fjæra:
Kveldens høydepunkt var leirbål på stranda, der Unni Wilhelmsen som underholdt kraftig fra scenen. Siden jeg ikke er noen stor Wilhelmsen-fan så er det vanskelig å si om dette var så enormt eller middels, men det er ingen tvil om at dama kan sine ting og er drivende god i sine vise/ballade-fremføringer. Siste halvdelen var viet helt nye sanger, nå med med norsk tekst, noe ulikt Unni. Men stemning ble det, barn som leker i fjæra og danskebåtene som glir forbi ute i havgapet. Nesten helt oppholdsvær, tilmed.
For et tre år siden debuterte hun på *norsk* fra scenen med Prinsessesangen, det også på Norwegian Wood, og gjentok «eksperimentet» under turneen i 2005. I fjor kom Wilhelmsen med en ny plate med kun norske tekster, kalt «Til Meg». Og da synes jeg at vi fikk **en helt ny Unni**. Hun kommer veldig mye nærmere, og det merkes på de fleste låtene på den plata. Kanskje har det med at mange er produsert på kjøkkenbenken, med et improvisert lydstudio. Uansett. Det er bare å lytte og føle hun står halvmeteren foran deg og synger. Og stemmen, og oslodialekten, eller mangel på sådan, minner meg veldig om Ingeborg Magerøy fra Dronning Mauds Land. En gruppe jeg elsket, og hvis plate «Noe som har hendt» er en jeg spiller svært ofte, en skatt.
Generelt har jeg stor sans for intimkonserter, med den nære koblingen til publikum. Det liksom så mye modigere, artisten er liksom så mye mer sårbar i slike situasjoner. Og man føler mer direkte at hun synger for deg og den som sitter ved siden av deg, hver og en i salen, enn for et helt publikum samlet. Når man så vet at Unni Wilhelmsen er en meget hyggelig og liketil person, råflott å se til med sitt lange, røde hår, så lover det hele bra for opplevelsen i Teglhuset, med knapt hundre mennesker.
Jeg tror det kommer til å bli alle tiders mest betagende konsert i Teglhuset i Fredrikstad, byens mest særpregede og intime konsertsal. Jeg har alt begynt å glede meg og et par av de få billettene har jeg heldigvis skaffet alt. Jeg våger tro det skal bli uforglemmelig.