Maximo og minimo på Fredrikstad Kino

Fredrikstad Kino er kåret til «årets kino» for sjuende år på rad, hvert eneste år siden 2002, da den åpnet. Det er en fantastisk prestasjon av kinodaministrasjonen og de ansatte.

Forventingene er derfor store når det gjelder kvaliteten på selve forestillingen, om ikke nødvendigvis til selve filmen, når man tar en tur på Fredrikstad Kino, min hjembys kino. Det skal fungere, og det skal fungere knirkefritt.

På vei inn ser vi gjennom den åpne døren til kontrollrommet at det er en avslappet stemning. Det «årnær sæ».


Stor var derfor både overraskelsen og irritasjonen over at den innledende reklamesekvensen var uten lyd, totalt tyst. Vi var i sal nr 4 for å se «Max Manus». Da gikk jeg ut til billettdamen og sa fra at det ikke var lyd. Svar:

– — Jammen, har filmen begynt da?
– — Nei, nå er det reklame.
– — Å, men da kommer nok lyden når filmen begynner. Det er nemlig digitalt
– — Digitalt? Jaha? Jaja, vi får se da.

Jeg vender tilbake og filmen begynner. Som antatt, uten lyd. Jeg returnerer ut til billettdamen, hvor flere fra andre saler tydeligvis har oppdaget problemer med lyden. Jeg skjøt inn:

– — Det er ikke lyd på sal fire heller, og filmen har nå begynt!
– — Ja – eh – beklagelig, vi var ikke klar over dette her … men den kommer snart
– — Jeg sa fra tidligere, men du brydde deg jo ikke!
– — Jammen, det skal ikke være lyd under reklamen, det er vi klar over
– — Skal ikke være lyd under reklamen?
– — Ja!
– — Jaså. Og hva sier så annonsørene til det, de som har betalt for reklamen?
– — Altså, det er noe digitalt, og det blir ikke lyd under reklamen på sal fire. Vi er klar over det.
– — Jaha, så det er noe feil da. Greit nok. Håper lyden på filmen kommer snart.

Jeg gikk tilbake i salen og etter et drøyt minutt kom faktisk lyden sånn plutselig på full styrke, slik at vi fikk høre slutten av den innledende musikken i alle fall. Men det var en litt dårlig start allerede.

På en måte er denne holdningen Fredrikstad på sitt verste. «Ã†r’e så nøye’a?» og «det årnær sæ». Når jeg betaler nær 100 kroner billetten så skal det fungere, inklusive lyd fra start, på en moderne kino. Feil er greit, men når jeg melder fra skal jeg ikke bli møte med med en avvisning i form av at det er noe «digitalt» (= ubegripelig? – «noe du nok ikke begriper deg på») som liksom å få stoppet kjeften på meg. Da blir jeg faktisk irritert. Dessuten er det tull, om om ikke, så er det i alle fall irrelevant. Når noe er «digitalt» så er det selvfølgelig utenfor rekkevidde av menneskelig inngripen, som på 80-tallet, da «EDB-feil» kunne brukes til å avfeie ethvert spørsmål om rimelighet. Digitale ting bare «er sånn», må vite.

Men filmen var god. Dette er et kvantesprang for norsk film. Man skal se denne filmen som basert på virkelige hendelser. Som ren «fiction» eller action/drama ville den hatt flere svakheter. Som halvdokumentarisk, fra norsk virkelighet 1941-45 er den usedvanlig sterk og god. Lokaliseringen til Oslo er svært vellykket. Filmen har nerve og stigning. Og det romantiske element er virkelig. Max møtte Tikken, og det første møtet ble ikke helt vellykket. Men Max gjorde inntrykk på Tikken, så det holdt. Jeg har lyst til å berømme Agnes Kittelsen for rollen som Tikken. De var altså ikke bare Aksel Hennie som var god. Kittelsen overbeviste. Gi henne flere roller!

Jeg kan ikke gi denne filmen «seks» fordi jeg ikke vet hva som manglet, men noe var det. I alle fall var den litt for «snill», for «pen», litt tilrettelagt for det brede publikum, og hadde litt for lite gisp i seg, de scenene som griper sånn at man føler svetten piple. Men innholdet står til «seks», bare utførelsen kunne vært hakket hvassere.

Og så gir den en fantastisk lyst til å lese mer om krigen, okkupasjonen, historien, og gjengen i Oslo på den tiden.

Og Fredrikstad Kino må skjerpe seg litt. Ting «årnær sæ» ikke av seg selv. Når lyden er borte så er det en urovekkende feil på en sånn sentralstyrt kino. Kontrollrommet har alle muligheter til å sjekke lyd og bilde, ved kamera og mikrofoner i salen. De må bare gidde, før hver bidige forestilling, faktisk. Og er det en permanent feil som ikke er løst, så bør vi kinogjengere opplyses om det før vi går inn. Ellers blir det hjemmekino neste gang også.

Men se den filmen, folkens. Det er virkelig en historisk film, på mer enn én måte.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted

En kommentar om “Maximo og minimo på Fredrikstad Kino”

Det er stengt for kommentarer.