Saganatt

Førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap Roger Lockertsen ved Universitetet i Stavanger mener «Ja, vi elsker» er utdatert og bør få ny tekst.

Jaja. Skal nå 17. mai-feiringen bli politisk korrekt så bør vi vel slutte med denslags selvforherligelser. Norge som nasjon er i grunn også utdatert.

Nasjonalsangen inneholder dessuten referanser til Gud, som er svært utdatert. Selv KrF-politikere drister seg ikke til å nevne at Gud måtte ha innflytelse på noe som helst. Gud, den allmektige, er for Kirken og prestene. Og muslimer.


Men Lockertsen er noe på ville veier, slik det kommer frem av denne artikkelen hos NRK.

Teksten er skrevet på dansk og handler om norsk historie frem til 1864. Teksten inneholder en rekke språklige bilder. Som for eksempel: «og den saganatt som senker, senker drømme på jord».

– Linjen om saganatt på vår jord betyr at det handler om krig. Men det er samtidig tvetydig, for de fleste krigene foregår på dagen. Jeg tror at det handler om tiden tilbake til Snorre og drømmen om Norge.

Men:

  • Teksten er ikke skrevet på dansk, men på riksmål, etter datidens rettskrivning
  • Ja, den handler om norsk historie frem til 1859, da den ble skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson. Meget selektivt og glorifisert, som en del av nasjonsbyggingen som skjedde fra ca 1850 til 1905. Uten denne hadde ikke Norge eksistert slik vi kjenner landet fra nyere historie og idag
  • Det er mange referanser til konger, slag og kriger
  • Men strofen «Saganatt … på jord» handler ikke om krig

Slik jeg forstår saganatt er det som så: En saga er en fortelling, gjerne delvis historisk eller delvis mytologisk, eventuelt et rent eventyr. Fortellinger ble i eldre tider fortalt muntlig. Man sa den frem, en «sigelse», altså er saga en substantiv-utgave av å «sige», altså å si. Dvs. noe som er sagt eller kan sies, en fremførelse, gjerne muntlig.

Dagen var ikke til for kulturelle aktiviteter i eldre tider. Dagen var for arbeid. Det var kvelden og natten som kunne brukes til fortellinger, fortellinger kanskje så engasjerende at man fortsatte utover natten, slik man gjør også i dag når man er med på en kulturell opplevelse.

Fra den berømte rammefortellingen i «Tusen og en natt» har vi historien om den persiske vesirens datter Scheherazade som skal tilbringe en natt med kongen før hun skal henrettes. For å unnslippe døden fremfører så Scheherazade en fortelling for kongen, men vever samtidig inn en ny fortelling der den første slutter. Kongen blir så oppslukt av den av han lar henne fortelle videre også neste natt. Og slik fortsetter Scheherazade med en ny fortelling i tusen og en natt, inntil kongen kapitulerer og gifter seg med henne. Denne nydelige fortellingen er «alle fortellingers mor», selve roten til all prosa.

I dag har vi «eventyrnetter», «kulturnetter» og utrykk som «Night of the Legends» er kjent. Ordet natt satt sammen med et kulturuttrykk er altså kjent, fra alle tider og til nå, som en konsentrert, gjerne rent magisk, fremføring og opplevelse av kultur. Sier man dansenatt så mener man at man skal danse eller har danset mye en natt, sammen med andre.

Så har vi da denne «saganatten» Bjørnson referere til. Skulle det innebære noe helt annet? Krig?

Videre skal den «senke drømmer på vår jord». Dette er jo poesi av rang. Her tolker jeg drømmer som visjoner, det å ønske seg noe bedre, strebe mot et mål, gjerne en utopi. Altså, sagaene om Norges tilblivelse inspirerer til å se fremover, mot det forgjettede land, mot paradiset på jord, her i Norge.

Det med «senker» er også interessant. Det er et bilde på at noe kommer, noe som ikke er her, plutselig bare er her. Og så skjer det som regel ved at det stråler eller daler ned fra himmelen, som sol og regn. Vi sier også at natten «senker seg», en reduksjon av dalende lys. Så i stedet for å si at «saganatten senker seg» eller noe i den retning, så sier Bjørnson: «Og den saganatt som senker, senker drømmer på vår jord».

Det er jo elegant. Det er å trekke linjene fra historien og fremover, at vår historie inspirerer ved sin lærdom.

Lockertsen synes også kvinnesynet i nasjonalsangen er ille. Han tar der også feil. Så feil at det er pinlig. Det var og er slik at det er menn som tradisjonelt har kjempet krig og slag, med våpen. Det er et historisk faktum. Det hjelper ikke med riktig «kvinnesyn». Man kan ikke omskrive historien selv om man synes den er beklagelig eller «politisk ukorrekt». Ikke i Norge, i alle fall.

Det er dessuten slik at det nettopp var kvinnene, eller mødre, som gråt mest når deres sønner var drept i krig og konflikt. Kvinner hadde den hovedoppgave å holde familien samlet, sørge for barns omsorg osv. Poenget i dag er ikke å fornekte det, men vise til at det også er viktig, at kvinner historisk har ivaretatt viktige verdier. Gråt er ikke uttrykk for noe ubetydelig, men noe som viser at man tar ting på alvor, at man kan overvinne sorg og se videre ut av det tragiske. Så mødrene har grett, ja. Og fortsatt er det sannelig menn som er vernepliktige her i landet. Ikke kvinner. Hvordan kan vi da våge kritisere Bjørnsons tekst, når han tilmed sier «Kvinner selv stod opp og strede / som de vare menn / andre kunne bare grede, men det kom igjen!», hvilket betyr i dagens språkdrakt omtrent, etter min forståelse: Kvinner som menn reiste seg i kamp. Noen kunne bare sørge, men det gikk bra til slutt.

Så Bjørnson fremhevet og påpekte kvinnenes kamp og betydning i historien, både den tradisjonelle og den mer utradisjonelle i direkte strid.

Bjørnson mente altså at norske sagakonger og det norske folk hadde kjempet en århundrelang frihets- og selvstendighetskamp, og nevner ikke århundrene under eller som en del av Danmark. Det er jo en vinkling.

Men det er jo den vi feirer 17. mai for. Den norske Grunnloven av 1814 hadde bare vært og blitt et kuriøst påfunn, og som fikk en viss betydning for det indre selvstyret under Sverige, om den ikke var blitt brukt aktivt fra 1850-årene.

Vi trenger ikke tro på mytene, verken gamle eller nye, ei heller ta nasjonalsangen dønn bokstavelig. Vi kan feire vår fred og frihet, vårt demokratiske styresett og alt som på et vis er forankret i den grunnloven noen visjonære «tåper» fant på i 1814. Og vi kan feire at vi har en sånn folkelig nasjonaldag, som også er en vårfest og hyllest til barn. 17. mai-feiring er noe av det mest siviliserte som skjer i dette landet.

«Ja, vi elsker» skal ikke skrives om. Bare tanken på det gir meg frysninger. La oss skape saganetter. Verden krever mer enn noensinne visjoner og drømmer. La slike senke seg, på vår jord.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted

5 thoughts on “Saganatt”

  1. Både saklig, og varmt skrevet. Og jeg samstemmer i alt sammen. Nesten en tale før dagen, med et innhold som gir både mening og håp.

  2. Jeg synes det var en veldig fin tolkning. Det har jo vært sagt at nasjonalsangen fokuserer for mye på krig, og for lite på natur. Tiden tatt i betraktning.

    Men med din tolkning blir jo sagamotivet utgangspunkt for en slags opprulling frem mot nåtiden.

  3. Det er helt korrekt at «saga» er et fortelling osv, men ‘saganatt’ betyr her ‘den 434 år lange unionen med Danmark som ble på 1800-tallet omtalt som «400-årsnatten»’.

    Gratulerer med dagen!

Det er stengt for kommentarer.