For noen år siden var det ingen som hadde hørt begrepene: radio, fjernsyn, båndopptakere. Elektroteknikken var ennå ikke oppfunnet. Når vi tenker på den utvikling det har vært på dette området de siste ti årene, kan en bare gi seg fantasien i vold når en forsøker forestille seg hvilke landevinninger de kommende fem årene vil by på. Men fantasien strekker ikke til. Forbauset over nye ideer blir en allikevel. Det er liksom ingenting som er fantastisk nok.
Lydopptakere i tobakkseske-format med to timers spilletid er allerede gammelt på markedet. Radiomottakere i pastilleskeformat brukes som callingsystem i moderne sykehus og bedrifter. En kirurg kan få beskjed om øyeblikkelig å innfinne seg på operasjonssalen, selv om han skulle befinne seg i tobakksforretningen på hjørnet! Eller en arbeidsformann ved en bedrift kan få henstilling om å melde seg ved sentralbordet fra nærmeste telefon, uansett hvor han befinner seg, over et slikt callingsystem.
Regnemaskiner som tidligere sorterte under det rent mekaniske området er nå i visse tilfelle full-elektroniserte. Store computers som før var forbeholdt universiteter og forskningslaboratorier blir nå mer og mer innført i kontoradministrasjonen. Larmede bokholderimaskiner er blitt erstattet med lydløse, ultrahurtige, elektroniske regnemaskiner. Det finnes praktisk talt ikke en eneste mekanisk del der det før var larmende vektstenger og klaprende releer. Til og med skrivemaskinen som nedtegner resultat- og som er litt av en «flaskehals» — er på de seneste modeller blitt «elektronisert». Et spesielt slags papir som svertes ved elektronisk stråling kan skrive ned et A 4 ark på brøkdel av et sekund ved at en modulert elektronstråle avtaster arket.
Små transistor regnemaskiner er snart alle manns eie. De blir meget små, enkle i oppbyggingen, og meget raske. Potensregning, røtter og multiplikasjoner er like lett og hurtig utført som vanlig addering på disse lomme-computere.
Videobåndopptakere vinner også mer terreng. De er blitt mindre og rimeligere selv om det foreløpig er forbehold kringkastingsbruk. Men selve prinsippet videreopptakeren er bygget over vekker til ettertanke. Her finnes store muligheter.
Et TV-program kan «hermetiseres» på bånd og kan spilles av et ubegrenset antall ganger. Så langt har vi kommet nå. Men hva har vi ikke å vente når det gjelder oppbevaring av lysinntrykk på bånd?
Istedet for filmkamera vil det bli brukt en kombinasjon av av TV-kamera og video-opptaker. Etter endt opptak kan impulsene på båndet mate en vanlig TV-mottaker og få filmen gjengitt umiddelbart etter opptak. Fremkalling og kopiering vil være en saga blott, og opptakerrullen vil kunne brukes så og si ubegrenset uten å forringe billedkvaliteten. Hvem vet, om noen få år bruker vi kanskje magnetiske plater i stedet for film i miniatyr-kameraet.
På alle disse feltene ser vi hvordan faget vårt går fremover. Det dekker stadig større og større områder. Det er ikke å vente at en radiomann lenger skal kunne holde oversikten. Spørsmålet blir: Hvor meget av disse «nymotens påfunnene» skal tilfalle en radiohandlers område? Hittil har spesialfirmaer tatt hånd om den tekniske service når det gjelder mange av de nevnte ting, slik som calling-systemer, regnemaskiner og diktafoner. Men når disse elektroniske artikler blir allemannseie, og etterspørselen kommer fra det store publikum, vil kravene til servicepersonellet i en bransjeforretning stige.
En kan i sannhet si at det ikke vil skorte på interessante arbeidsoppgaver for en radioreparatør i tiden fremover!
T. E.
Fra tidsskriftet «Radiohandleren» nr 10, 1959, nå kjent som fagbladet «Elektronikkbransjen»(Gjengitt uten tillatelse)
Kommentarer
2 kommentarer til “En utrolig utvikling (1959)”
Dette var Jo veldig fremsynt og sannspådd! En langt bedre fremsynthet enn i en artikkel om fremtiden (2000) i Hvem Hva Hvor 1969 hvor det i fullt alvor og månelandingsrus ble spådd både flygende biler og at ingen behøvde jobbe pga automatisering.
Hva radioreparatøren ikke forutså var at den raske utviklingen kombinert med lønnsvekst og prisfall/Asia-produksjon gjorde selve reparatøryrket overflødig. Denne kommentaren er skrevet på en IPad, som er nærmest umulig å åpne for å reparere. Nettopp det med surfebrett var noe vi gutta snakka om når nettet kom i 1997. Vi var vant til GameBoyer og skjønte aldri helt greia med mus, tastatur og uergonomiske sittestillinger ved en stasjonær PC på husets hjemmekontor. Utviklingen ga oss heldigvis rett, takket være Steve Jobs, wifi og touchscreen:)
Jeg lurer på hva som blir neste revolusjon. Håper båndbredden holder tritt slik at hele NRKs arkiv kan digitaliseres og streames, samt mer videotelefoni og et filmens Spotify. Dessuten tror jeg det er rom for et sosialt nettverk som fungerer som en nettavis, og viser artiklene i sin helhet inne i nettstedet, og med logikken til Twitter, slik at man bare får nyhetene delt av de man følger.
Ja, jeg synes fremstillingen fra 1959 er helst fantastisk god. Virkelig en visjon, men også et område der T.E. tar helt feil i sin bekymring for «radioreparatørene». Det er nesten ikke «reparatører» igjen, tross den enorme tekniske utviklingen.- Utviklingen overflødiggjorde også dem, på godt og vondt. I dag har vi det problem at intet repareres, men kastes for å kjøpe nytt. Denne holdningen har dessverre også spredt seg til bygninger og veier. La dem ligge.
Dengang var produserte ting av verdi, som eventuelt måtte repareres hvis de ikke lenger virket. Vi kan kanskje lære noe av holdningen.
Men jeg frykter at selv en bil sjelden repareres etterhvert. Den kondemneres når den ikke vil starte, og vi kjøper en ny. Når det kommer til bygninger kan man nok ikke ha den holdningen.