Norsk lov krever at en utenlandsk arbeider må ha jobbet fulltid i åtte av de siste tolv ukene før han eller hun mister jobben, for at EØS-rettighetene skal regnes med.
Konsekvensen av reglene vil være at en utlending som blir arbeidsledig mot sin vilje i løpet av denne perioden, ikke vil kunne motta noen arbeidsledighetstrygd fra noen EØS-stat
Hvis jeg har jobb i Norge, men sier opp for en ny jobb jeg har fått i Frankrike, men etter kort tid vedtar den franske bedriften nedskjæringer og jeg må slutte. Frankrike er med i EU og dermed gjelder EØS-avtalen, som for Norge. Straks jeg har jobbet én dag i Frankrike er mine rettigheter til arbeidsledighetstrygd i Norge slutt. Selvsagt får jeg da arbeidsledighetstrygd på lik linje med franskmenn, noe jeg tok i betraktning da jeg søkte jobb i Frankrike. Jeg visste nemlig at Frankrike overholder sine forpliktelser i EU, og dermed over for meg som nordmann og EØS-borger.
Men motsatt? En franskmann i Norge som mister jobben her i landet kan ikke regne med arbeidsledighetstrygd på lik linje med nordmenn! Vi har nemlig vedtatt en særlov mot dette. Franskmannen kan ikke søke arbeidsledighetstrygd i Frankrike, sitt hjemland, siden han har jobbet minst én dag i Norge. Da har Norge ansvaret for slik trygd. Men heller ikke i Norge får han trygd regnet etter hvor mye han har jobbet og tjent den siste tiden. Bare (det kortvarige) arbeidet i Norge teller, plutselig. Dette selv om han var i full jobb i Frankrike før han kom hit. Blir ikke noe trygd å leve av, av det.
Det er dette, denne urimeligheten og diskrimineringen, og mangelen på både forpliktelser og solidaritet, at ESA har dømt den norske lovbestemmelsen til å stride mot EØS-avtalen. Selvsagt. Vi har en skammelig usolidarisk bestemmelse som ignorerer vår gjensidige forpliktelser innen EØS-området.