Det er NÅ i disse dager og timer, slaget står om norske funksjonshemmede borgere er like mye verdt som andre eller ikke. Arbeiderpartiet, for tiden det største partiet på Stortinget, og det største i Regjeringen, skal bestemme seg om de vil godta en rettighetsfesting av BPA eller ikke.
Hvem vil godta å leve et liv underlagt en kommunal forvaltning, ansattes strikte vaktordninger, nedprioritert å grunn av andres mer akutte behov, osv. fordi man er varig funksjonshemmet? Klart vi godtar et “regime” når vi er syke eller skadet, for en kortere tid, men hva om situasjonen varer livet ut?
Det er en glimrende måte å organisere dette på, nemlig den at “hjelpen” eller assistanse, organiseres som SELVSTYRT assistanse, der den som mottar samme assistanse er arbeidsleder og “sjef” for de samme assistentene. Dette er en ordning som fungerer UTMERKET. Slaget står om alle skal ha rett til å få timene sine organisert selv, eller ikke.
Er de funksjonshemmede i vårt samfunnet, mange av dem, verdige mennesker med rett til et selvstendig og uavhengig liv, eller ikke? Skal de være institusjonelle “fanger” i sitt eget hjem, underlagt kommunale regimer for når man får spise, legge seg, stå opp og gå på byen?
Eller skal de fortsatt betraktes som “trengende” som værsågod får finne seg i det som er “rutinene” for en kommunalt kontor?
En del av de som er imot rettighetsfesting av BPA skremmer meg med sine holdninger.
Støtt denne saken. Det handler om menneskeverd, om kanskje både deg og meg, om ikke i dag, så en dag. Vi lever da i en sivilisasjon som tar vare på våre funksjonshemmede og anerkjenner deres liv som like mye verdt som vårt, ikke sant? BPA er det fungerende verktøy for et likeverdig liv i dag. Kjemp for det.