Audun Lysbakken er den statsråden som ikke bare sier han har ansvaret, men «tar ansvaret».
Kirsti Bergstø var den statssekretæren under Audun Lysbakken som i følge Aftenposten var «arkitekten» bak bevilgningen til Sosialistisk Ungdoms underbruk «Jenteforsvaret», og som i følge eget utsagn «gjorde en feilvurdering».
Begge utsagn er irreleveante. Man kan ikke «ta» noe man allerede har, og det gjelder Lysbakken. Når Lysbakken sier dette betyr det at han tror man, i tillegg til å ha ansvar, også kan ta et ansvar. Grunnloven sier at statsråden har ansvaret for det som skjer i statens departement. Punktum. Punktumet her er viktig, og Stortinget, departementenes kontrollorgan, kjenner ingen andre enn statsråden. Å si at man «tar ansvaret» betyr at man mener at det egentlig var noen andre som hadde ansvaret, inntil man «tok» det. Alt skal, må gå, og går «pr definisjon», gjennom statsråden, uansett hvem som har forberedt saken for ham eller henne. At noen har forberedt saken, eller hvem, er komplett irrelevant.
Så når (tidligere) statssekretær Kirsti Bergstø uttaler til Aftenposten at hun gjorde en «feilvurdering» er dette noe som burde være uhørt. Det er som om en ansatt i departementet, departemenstråden eller en annen byråkrat, skulle gå ut i media og erklære at de har begått en (politisk) feilvurdering. Noe slik ville vært uhørt og pinlig internt! Det er en sak mellom vedkommende og statsråden, og mellom dem alene.
Det Kirsti Bergstø gjør er å forsøke undergrave det konstitusjonelle ansvaret som ligger hos sin sjef, og trolig gode venn, statsråd Lysbakken, ved å snakke om «min feil». En statssekretær eller ansatt i departementet kan gjøre så mye feil de vil, hva offentligheten angår. Det samme gjelder når annenstyrmann på et skip, si Titanic, begår den vurdering ikke å senke farten etter innmeldt fare. Det er kapteinens ene- og fulle ansvar. Om annenstyrmann går ut i media og «angrer» er det et brudd på vedkommendes arbeidsinstruks og lojalitetsplikt. Så også med Bergstø i dette tilfellet. Hun bør få ha sin mening i fred, men ikke gå ut å «ta» eller «erkjenne» et slags medansvar, da det er et forsøk på undergrave de konsitusjonelle plikter hos sin sjef. «Hold kjeft», kunne vært et annet uttrykk som faktisk dekker hennes handling i dette tilfellet.
«En statssekretær er en stedfortreder. Han gjør fortred i statsrådens sted.» sa visstnok C. J. Hambro en gang.
På Østfold Høyres årsmøte i Fredrikstad sist lørdag fikk vi en lekse av tidligere stortingsrepresentant og visepresident Inge Lønning da han påpekte farene ved å skille makt og ansvar. Gis noen makt uten ansvar er det en forbrytelse mot folkestyret, slik det er nedfelt i vår konstitusjon og grunnlov. Det betyr korrupsjon. Audun Lysbakken har opptrådt korrupt ved å blande egeninteresse (venners prosjekter) med statens og skattebetalernes interesser. Skulle bare mangle at han ikke gikk av som statsråd.
Men Audun Lysbakken virker å være en ganske sympatisk fyr, og en ærlig kar, som trolig oppriktig har ønsket å rydde opp, i ettertid. Det er ikke det. Han gikk av fordi han hadde ansvaret, fullt og helt, ikke fordi han «tok ansvar», om enn hvor mye han forsøker antyde noe slikt.
Når Høyre kommer i regjering i 2013 vil selvfølgelig samme gjelde for statsråder fra Høyre eller koalisjonspartnere. Som statsråd er man ikke bare forpliktet overfor parti, regjering og storting, men overfor Grunnlovens klare ord (§ 30).
Også publisert på «Politisk Kvarter»