Krig, fred og nobelprisen

Europas historie er full av historier om vitenskapelige bragder, innovasjoner, kulturell og økonomisk fremgang samt velstandsøkning. Bare tenk på Opplysningstiden og den industrielle revolusjon.

Men Europas historie er også historien om krig, to verdenkriger startet her bare i løpet av de siste hundre år, erobringer, etniske konflikter og sosial uro. Det har vært mange å skylde på når det har stagnasjon og tilbakegang. Det var de andre, nabolandet, eventuelt utlendingene eller jødene i eget land, som hadde skylda. Så gikk man til krig og folkemord. Sist ute var Balkan.

Så, etter siste katastrofe, etter at freden hadde senket seg over alle ødeleggelsene, etter alle drapene, etter folkemordet på jøder, funksjonshemmede, psykisk syke og på homofile, etter alle ofrene på slagmarkene, var begravet og sår slikket, begynte man på å bygge opp igjen Europa. Men slike kriger må aldri få skje igjen. Vi må begynne å stole på hverandre, gjøre oss avhengige av hverandre, fremfor å beskue vår nasjonale navle for å så skylde på «de andre» når igjen måtte gå utforbakke. Vi etablere en union, først en union for kull- stålindustrien, slik at den kan produsere noe konstruktivt fremfor mer våpen, så en politisk og økonomisk union, Den Europeiske Union, kanskje tilmed med felles valuta.

Så opplevde Europa etter siste krig en nesten sammenhengende fremgang økonomisk og sosialt, og stadig flere land, ble med i denne unionen. Unionen betydde økonomi og velferd, men også strenge krav til institusjoner, demokrati og rettsikkerhet. EU-landene brukte sin suksess og sin økonomiske makt til å skape, ikke bare fred, men demokrati og respekt for menneskerettighetene på etterhvert hele kontinentet.

EU har hele tiden ment at man ikke bare skal snakke om fred, men forstå hva som skaper krig og så bygge freden ved å bygge ned det som skaper krig og konflikt og opp det som skaper tillit og gjensidig avhengighet.

Så kom finanskrisen og det gikk dårlig i mange land, spesielt i sør. Selvsagt var ikke EU årsak til denne finanskrisen, men EU har selvsagt vært et instrument til å løse den og hindre nye slike finanskriser. Igjen ved å stille krav, nå om ansvarlig økonomisk politikk hos samtlige medlemsland, i bytte mot en finansiell løsning ved formidling av lån, restrukturering og ettergivelser.

Så kan man si at uten EU så hadde det sikkert fortsatt vært fred. Som man sa til Columbus, da han gjenoppdaget Amerika, at det kunne også en annen ha gjort. Visst.

Men det var og er faktisk EU som bygger og bevarer freden i Europa, like det eller ikke. Det er EU som er instrumentet for å løse problemene Europa har i fellesskap, ikke i konflikt.

Jeg gratulerer EU med Nobels Fredspris, og aldri har en slik pris vært mer fortjent.

Skrevet av

Knut Sparhell

IT-ingeniør, Nytt Nettsted

En kommentar om “Krig, fred og nobelprisen”

  1. Mener EU får for mye ære og demografi brukes for lite når man skal forklare historien. Store barnekull med 5-6 unger som vokser opp i et samfunn med knappe ressurser er oppskriften på elendighet, krig og uro.

    I 1940 hadde lille Europa vokst med 320 millioner mennesker på bare 90 år. Når folk sluttet å utvandre til USA forsvant ventilen og det smalt. Siden 1940 har vi tross muslimsk innvandring hatt en kontrollert vekst på 2 millioner europeere i året.

    Derimot har Midtøsten vokst med 320 millioner innbyggere bare siden 1950! En femdobling på et enda mindre landområde. Ikke rart det smeller og asylmottakene er fulle!

    Baksiden av medaljen er at demografien i Europa fører til finanskrise. Babyboomerne ruger på jobbene og holder ungdommene ute i arbeidsløshet.

    India og Kina dominerer globalt, og Kina lykkes best fordi de har kontroll på befolkningsveksten.

    Nei, hadde det bodd 1 milliard i Europa nå istedet for 700 millioner hadde nok ikke EU vært nok til å hindre krig. Det er det aborten og kondomen som hindrer.

    [WORDPRESS HASHCASH] The poster sent us ‘0 which is not a hashcash value.

Det er stengt for kommentarer.